Bibelen – hvorfor ble kanon som den ble?

Foredrag i serien ”Teologi for alle”

i Bærum Baptistkirke, høsten 2004.

 

Vi bekjenner at Bibelen er norm for lære og liv. Gjennom Bibelens vitnesbyrd taler Gud til oss. Dette er grunnleggende trosbekjennelse i alle protestantiske kirker. Det er plikt og privilegium for hver enkelt kristen og for hver enkelt menighet å tolke Bibelen for seg og sitt arbeid. Vi sier at Bibelen er kanon – dvs. den er målestokk eller rettesnor, åndelig forpliktende.

 

Vi har ikke originalhåndskrifter til noen del av Bibelen. Til Det Nye testamente (NT) er det eldste fragmentet fra ca 125, funnet i sanden i Egypt, noen vers fra Johannesevangeliet (papyrus p52, noen ord av Johannes 18,31-33 på ene siden og Joh 18,37-38 på den andre siden). Alt ble skrevet for hånd, naturligvis. Jødene skrev helst på ruller, de kristne etterhvert i codices (av codex) – ark bundet i bunker. Det var først på 300-tallet systemet var godt nok utviklet til at man kunne binde sammen mange bøker fra NT. Da kirken på 300-tallet ble offisiell religion i romerriket, fikk bok-kopistene gode kår, man trengte masse nye kopier til alle dem som nå strømmet til kirken, og man kopierte en bysantisk tekstvariant i store mengder, som vi kaller majoritetsteksten på gresk.

 

De beste manuskriptene vi har, er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus, går tilbake på tekstformer som er eldre enn 300-tallet og majoritetsteksten. Vi har svært mange tekstvarianter. Det Gamle Testamente er svakere bevitnet, vi har en tekstform fra 1000-tallet (Leningradensis), en standardisert tekstform fra tiden 50-100 etter Kristus, da TaNaK (hebraisk kanon) ble fastlagt som kanon. Vi har Cairo Codex fra 800-tallet, og så har vi eldre tekstformer fra Qumran, fra de nærmeste århundrene f.Kr.. I disse tekstene er det ikke kapitler og vers. Det er en europeisk oppfinnelse fra senmiddelalderen, kapitler fra 1100-tallet og vers rundt 1450. NTs verseinndeling kom først 1551 i en trykt bibelutgave.

 

Det Gamle Testamentes kanon-historie

TaNaK (en liten kanon): Loven (=Tora), profetene (Nebiim), skriftene (Ketumbim) er altså de bøkene vi nå har i vår GT, som ble samlet til kanon av rabbinere etter at tempelet ble ødelagt. Det skjedde henimot år 100 e.Kr.

Septuaginta er en større kanon enn TaNaK (ofte forkortet LXX, romertall 70, de 70’s oversettelse) er en gresk oversettelse som ble brukt av jødene som bodde utenfor Juda og Galilea. Denne ble brukt i Oldkirken og i dag brukes av ortodokse kristne. Den inneholder apokryfe bøker og noen lengre tekster i enkelte avsnitt ellers.

VersioVulgata, er en latinsk oversettelse av hele Bibelen fra Oldkirken, som også inneholder

tilleggene fra LXX og som ble den vestlige kirkes Bibel. Vulgata ble ”kanonisert” formelt først på konsilet i Trident i år 1546 som motvekt mot protestantene, som gikk tilbake til mer opprinnelige hebraiske og greske manuskripter som grunnlag for sine bibeloversettelser. Dette er i tråd med trenden på reformasjonstiden, den s.k. bibelhumanisme, der lærde gikk tilbake til de opprinnelige kildene for å finne ”sannheten”.

 

I prossessen med å avgrense kanon i oldkirken, noe som først avsluttes omkring år 400, var det fire personer som hadde stor autoritet. For den østlige kirkes vedkommende var det de betydelige teologene Origenes (død på 250-tallet) og Athanasios (død 373), begge fra det viktige teologiske senteret i Alexandria. I vestkirken gjelder det Hieronimus (død ca. 420) og Augustin (oldkirkens betydeligste teolog, død 430).

 

Reformasjonskirkene har aldri formelt kanonisert skriftsamlingen sin, men bruker den jødiske lille kanon, med eventuelle tillegg av apokryfene, men med den rekkefølge skriftene har i LXX.

 

I Norge bruker protestantene reformasjonstidens kanon, katolikkene Vulgata, de ortodokse LXX og jødene Tanak – i teorien. De fleste bruker likevel den samme teksten.

           

I tillegg til de kanoniske og apokryfe skriftene, finnes også andre skrifter, gjerne kalt pseudepigrafer.

 

GT (Tanak) forelå avsluttet ca. 100 e. Kr.

Mosebøkene var samlet ca 450 f. Kr., de tidlige profeter år 400?, de senere profeter 180? og Skriftene som samling år 150? Vi finner det kanskje underlig at kanon ble avgrenset så sent. Men det er først etter tempelets ødeleggelse (år 70 e.Kr.) at den jødiske religion blir bokens religion.

 

I NT møter vi både TaNaK, LXX og oversettelser (fra hebraisk til aramaisk, s.k. targum) i sitater. Men det er svært få direkte sitater fra GTs apokryfer i NT.

 

Det Nye Testamentes kanonhistorie

GT ble sett på som hellig skrift av den første kirke (sml Joh 6,39 og Luk 24,44; Rom 1,2; 1Kor 15,3-4). Jesus selv hadde guddommelig autoritet (Matt 5,17ff). Det ble viktig for kirken å holde fast ved hans ord (Åp 3,8) og fortellingen om hans liv og død. Man var opptatt både av Jesu liv, ord, død og oppstandelse. Jesusfortellingen ble sentrum i den første kristne forkynnelse (Apg 10,37ff; 1 Kor 15,3ff). Noen få tiår etter Jesu død og oppstandelse skrives beretningene ned, og begynner å bli brukt i kirkene – de skriftene som går tilbake på øyenvitnene (Lk 1,1-4). Selv om kanon ikke formelt ble fastlagt, kan vi følge samlingen av de skriftene som kom til å danne selve kjernen, fra før år 100 til 400, da det i praksis var dannet en kanon. Allerede før år 200 har noen av skriftene fått status som hellig skrift (evangelier, samling av Paulus’ brev). Og det er nettopp slike grupper og samlinger som blir anerkjent, ikke enkeltskrifter. I tillegg til de to gruppene som er nevnt, kommer en tredje: samling av alminnelige (eller katolske) brev. Så kommer to enkeltskrifter i tillegg, Apostlenes gjerninger og Johannes Åpenbaring.

 

I tillegg til de skriftene vi kjenner, var det er rekke andre også, som var i bruk i noen menigheter. Det gjaldt for eksempel Barnabasbrev (skrevet ca år 100), Klemensbrev (fra år 96), Didache ( ca år 90-100 - bl.a. liturgier), Ignatius sju brev (110?) og Hermas Hyrden (ca 110-140? – med apokalypse og etikk). I alder er noen av disse kanskje eldre enn 2 Peters brev som er det yngste i NT, skrevet kanskje etter 100-årsskiftet, og først sitert hos Origenes.

 

Det fantes dessuten profetbevegelser som hevdet å få nye åpenbaringer og direktiver direkte fra Gud ved Ånden (montanismen). Men vanligvis ble det hevdet at Guds vilje var kunngjort gjennom Jesus og apostlenes vitnesbyrd som forelå i evangelier, brev og skrifter. Rundt år 200 er de fleste av de bøker vi har i vår Bibel med i kanon (man delte inn i tre grupper: De man var enig om, noen som var omstridte (for eksempel 2 Peter, 2-3 Johannes, Jakob, Judas og Hebreerne) og en gruppe som ble sett på som ”uekte” dvs ikke verdig til status som autoritativ skrift (Barnabas, Clement, Didache, Hermas). Det som skjedde på kirkemøtene fram til litt over år 400 var helst en bekreftelse av hvilke skrifter som ble ansett å ha apostolisk autoritet, representere den rette lære (etter regula fidei) og som var i allmenn bruk.

Men det var først pave Damasius som listet opp våre nåværende bøker og helt i den rekkefølge vi har dem i år 904.

 

 

Samlingen av NT-skriftene

Samlingen av skriftene i NT var altså en lang prosess. Vi skal se litt nærmere på enkelte sider i denne prosessen.

 

Paulussamlingen (Corpus Paulinum) først

Paulusbrevene er de eldste skriftlige vitnesbyrd vi har fra de første menighetene. Han begynte å skrive på slutten av 40-tallet, og noen av tradisjonene går tilbake til årene umiddelbart etter Jesu død og oppstandelse. Det gjelder for eksempel listen over vitner til oppstandelsen som vi finner i 1 Korinter 15,3ff. Der skriver Paulus at han ga de i Korint som ble omvendt da Paulus kom dit og forkynte (år 50), en grunnleggende trosbekjennelse om Jesu død og vitner om hans oppstandelse. Denne hadde selv mottatt da han ble kristen (ca år 33).

           

Paulus så ikke på sin korrespondanse med menigheter og kirkeledere (Timoteus og Titus og Filemon) som privatbrev, og han oppfordrer til utveksling av brev mellom menighetene (Kol 4,16). Etter hvert er de blitt sett på som en samling hellige skrifter – samlet under en felles heading.

 

Vi har over 700 manuskripter til brevene, eldst er papyrus 46 fra ca år 200 som inneholder Rom, Hebr, 1-2Kor, Ef, Gal, Fil, Kol, 1Tes – men som mangler begynnelse og slutt, så vi vet ikke hvor mye som er gått tapt. To spørsmål må reises: Mangler pastoralbrevene (Tit, Tim, Filem), eller er slutten av samlingen ødelagt? Dessuten: Hører Hebreerbrevet med til Paulus-samlingen, og hvem har skrevet det?

           

I andre mss finner vi en annen rekkefølge, men tidlig er den vi har allment akseptert, etter følgende kriterier:

(1) Brev til samme menighet plasseres sammen

(2) Så samles de i to grupper: Ni brev til menigheter, derestter fire brev til personer

(3) Brevenes lengde – de lengste først, personbrevene til slutt. I noen samlinger er derfor Hebreerne plassert etter Romerne. Men siden forfatterspørsmålet er uklart, henges det på etter personbrevene (=pastoralbrevene).

 

De fire evangeliene

Det greske ordet ”Evangelion” betyr budskap, men kom til å betegne den litterære genre som handler om Jesu liv, ord, død og oppstandelse, skriftlige fremstillinger av Jesu liv og lære fra personer knyttet til ham som øyenvitner, eller deres disipler.

 

Justin Martyr (ca 150) forteller oss at Markus’ evangelium fikk autoritet basert på at han var tolk for Peters forkynnelse i Roma. Lukas var knyttet til Paulus. Johannesevangeliet hadde likevel vansker med å bli anerkjent fordi det hadde en språkform og bilder som var vanlig blant gnostiske kjettergrupper.

 

Mange menigheter kjente bare ett evangelium. Ebjonittene, en fattig jødekristen menighet øst for Palestina kjente bare Matteus (ifølge kirkefaderen Ireneus). Kjetteren Markion og hans særmenighet i Roma brukte bare Lukas, i en utgave der det jødiske element var borte.

           

Noen prøvde å skrive nye evangelier. Petersevangeliet (ca 150) ble ikke akseptert som apostolisk. Men det ble brukt et Peters evangelium i Syria omkring år 200 i en menighet –det ble forbudt av biskop Serapion. Det har et antijødisk preg, med et doketisk (= Jesus er ikke sant menneske) Kristus-bilde, og et kopi ble funnet i Egypt på slutten av 1800-tallet.

 

Thomasevangeliet

Må vi gi en særlig omtale, siden det er diskutert om skriftet burde kommet med i NT. Det er ikke et evangelium som de vi har i NT, men en samling av litt over 100 Jesusord, ordtak, lignelser, profetiske ord, aforismer og menighetsregler. Det kan være gammelt og ligner på noe forskningen anser har eksistert, en kilde bak Matteus og Lukas som betegnes som Q. Noen mener Thomas stammer fra 50-60-tallet, altså er like gammelt som evangelienes Q-ord.

 

Fragmenter på gresk ble publisert 1897 og 1904. Så ble et koptisk skrift funnet sammen med gnostiske skrifter i øvre Egypt (1945), i Nag Hammadi, og som viste seg å være de samme som ble publisert ved århundredets begynnelse. ( Andre skrifter som ble funnet i 1945 var Sannhetens evangelium, Filipevangeliet og Egypterevangeliet. På grunnlag av intense studier og sammenligninger, mener forskerne nå at Thomas kan føres tilbake til Syria til 100-tallets Edessa, der relikvier etter Thomas ble oppbevart. Evangeliet får autoritet ved å henvise til Thomas Didymus (=begge ordene betyr tvilling) Judas og nevner andre apostler. Denne Judas Thomas skal være Jesu bror, og samme forfatter som til det kanoniske brev i NT.

 

Noen mener dette er en selvstendig tradisjon av Jesusord som godt kunne plasseres innenfor den protestantiske kanon. Andre mener skriftet er komponert på grunnlag av Jesusord fra de kanoniske evangeliene, og i så fall er de sekundære, skrevet på begynnelsen av det annet århundre. Problemet med Thomas er at det ikke er særlig ofte sitert og har til dels gnostisk ordbruk.

 

Apostlenes gjerninger og de ”katolske” brevene

Sju katolske brev er kommet med i NT. Ordet katolsk betyr i denne sammenhengen ”allmenn”. Noen ble allment anerkjent tidlig, 1 Peter og 1 Johannes. Størst usikkerhet knyttet det seg til 2 Peter, som nevnes første gang av Origenes (185-251). Mht 2-3 Joh var man usikker på forfatteren, kanskje var han en tidlig presbyter knyttet til apostelen.

 

Joh Åpb ble tidlig anerkjent, men man sådde tvil om Åpb 20,4-6, tusenårsriket som bygges på jorden, var akseptabel lære. Derfor avviste noen skriftet helt til 800-tallet, særlig teologer i øst. Apostlenes gjerninger ble tidlig anerkjent.

 

Apokryfe apostelakter er skrifter fra slutten av 100-tallet, da martyrskrifter ble produsert i mengder. Slike kom ikke med i kanon.

 

Kanonlister

Først når disse settes opp, begynner det egentlige kanonarbeid. Den første finnes hos en kjetter ved navn Markion, 100-160, som stifter egen menighet i Roma, siden den katolske menigheten avviser hans lære – han forkaster alt jødisk og hele GT. En annen kjetter, gnostikeren Valentius, brukte hele skriftsamlingen, sier Tertullian, men med en annerledes tolkning (bla Sannhetens evangelium)

 

 

 

Allmenn anerkjennelse og bruk

På den tiden var en rekke skrifter i realiteten så godt som kanoniske, siden de var i allmenn bruk. Vi kjenner det meste fra kirkefedrene. Altså var kirkelig praksis viktig. Ikke sentralkirkelig vedtak, men enkeltmenigheters bruk og anerkjennelse var viktig forutsetning for kanonisering. Ireneus i Lyon (130-200) skriver om de sanne skriftene i motsetning til de mange apokryfe og uekte. Hos Tertullian i Kartago (160-225) brukes uttrykket ”Det nye testamente” for første gang om skriftsamlingen.

 

Muratori kanon

Det er et latinsk fragment funnet år 1740 av Muratori, som stammer fra ca år 150-200, og Roma. Det nevner Lk, Jh, Ac, 13 paulinere, Judas, to Joh og Åpb. Det avviser to som heretiske, laodikeerne og Aleksanders brev. Forfatteren anerkjenner personlig en apokalypse som ikke skal leses i gudstjenesten, men en annen apokalypse, Hermas Hyrden som kan leses, men som har en lavere status enn de kanoniske skriftene. 1 Peter er ikke nevnt.

 

Vi kjenner ingen tidlige klare kanonlister i østkirken. Der brukes tidlig en rekke skrifter: Barnabas brev, 1 Clem, Hermas, Peters forkynnelse, Didache, de sibylliske orakler – altså en flytende kanongrense.

 

Eusebius kirkehistorie (biskop i Cæsarea 314-339)

Eusebius har tre kategorier skrifter: Allment anerkjente (de fleste nå i NT) med apostolsk autoritet, de omdiskuterte (litt usikkert med 1 Joh og 1 Pet) er Jak, Jud, 2Pet, 2-3Joh og de uekte (Åpb!) Paulusakter, Hermas, Peters apok, Hebr evang, osv. – men mange av dem er verdifulle, om de ikke er heretiske – mens bl a Thomas sies å ha vranglære og må avskys (men om dette er vårt Thomasevangelium er tvilsomt, det fantes andre, bl.a. et barndomsevangelium).

 

Athanasios påskebrev (biskop i Alexandria) år 367 har bare våre 27 skrifter. Han nevner i tillegg to skrifter som noen menigheter leser: Didache og Hermas

 

Denne kanon ble stadfestet i vest av Hieronimus (347-420) og Augustin (354-430). Fra denne tid først kjenner vi kirkemøteuttalelser – Kirkemøtet i Laodikea 363, Hippo (393) og Kartago (397), som lister opp våre skrifter som ”guddommelige”.

 

Luther passerte noen NT-skrifter helt på slutten av sin kanon, og mente de hadde lavere autoritet enn kjerneskriftene i NT. Det var Hebreerne, Jakob, Judas og Johannes’ Åpenbaring.

 

Utvalgskriterier for kanonisitet

Jeg repreterer. For å bli ansette kanoniske, måtte et skrift være

1. Apostlolisk

Autoritet fra Jesus, forbindelse med apostlene, helt grunnleggende

2. Gammelt

Hermas er for ung, skrevet nylig i Roma.

3. Ha rett lære

Regula fidei- oppsummering av sunn kristen lære

4. Allment brukt i normale menigheter

og slik vist seg som nyttige i gudstjeneste og liv.

 

 

 

Forfølgelser: Skrifter utleveres og brennes.

Den største, systematiske forfølgelse av de kristne skjedde under keiser Diokletian (284-305). Keiseren hadde politiske problemer med et stort romerrike i indre oppløsning og truet ved grensene. Han foretok en omorganisering av riksstyret, og innførte tanken om statens religiøse, guddommelige, fundament. Det ble to ”over-keisere”, Maximilian i vest og ham selv i Øst. De gikk under tittelen ”Augustus”. Så ble det innsatt to ”vise-keisere”, under de to, og disse fikk navnet ”Cæsar”. Romerriket ble et tetrarki (firemannsstyre) proklamert med guddommelig autoritet under de tradisjonelle gudene Jupiter og Hercules.

 

De stadig mer tallrike kristne ble i denne sammenheng en hindring for effektivt styre og utvikling. I 303 og 304 innførte man derfor forbud mot kristne gudstjenester, riving av gudshusene/kirkene, utlevering av de hellige skriftene, avsettelse av kristne fra offentlige stillinger og allment tap av borgerretter for kristne. Det ble også innført påbud om ofringer til riksgudene som tegn på lojalitet overfor myndighetene. De som ikke gjorde det, ble dømt til døden.

 

Forfølgelsene var omfattende og frafallet stort. Mengden av hellige skrifter ble ødelagt. Forfølgelsene varte til år 315, lenge etter at Diokletian var død. I 311 kom det et toleranseedikt fra keiser Galerius (305-311), der forfølgelsene offisielt ble avblåst, og kristne skulle tolereres, men enkelte steder fortsatte forfølgelsene. Under Konstantin ble alt annerledes etter hvert. I 313 ble kristendommen anerkjent som en likestilt religion med de andre, og i 324, da Konstantin var blitt enehersker, ble det erklært fred og kristendommen ble foretrukket. Konstantin brukte kristendommen som sement i sitt statsbygverk, og ble selv døpt på sitt dødsleie. Da hadde han allerede innkalt og styrt flere kirkemøter, bl.a. det i Nikæa (ikke langt fra Konstantinopel på Asia-siden av stredene).

 

Folk strømmet til kirkene og troen, og man satte i gang produksjon av store mengder bibler. Leseferdigheten var stor [ – den forfalt i Middelalderen, da det var kirkens presteskap som definerte hva som sto i Bibelen og hvordan den skulle tolkes, og gudstjenestene hadde et annet fokus enn ordet, nemlig gjentagelsen på ublodig vis av Kristi offer (i nattverden).] Det er ikke påvist at keiseren selv avgjorde hvilke skrifter som skulle anses kanoniske. Men skriftproduksjonen fulgte en tekstversjon som ikke finnes sitert før år 300, som kalles ”Majoritetsteksten” eller Riksteksten. Den ligger til grunn for versjoner på 1500 tallet som kalles ”den allment aksepterte” eller ”textus receptus”. Enkelte fundamentalistiske grupper hevder at den er opprinneligere enn de (eldre) tekstformer som Bibelselskapet har lagt til grunn for sine oversettelser.

 

Her avslutter vi i dag. Samlingen av NTs skrifter var en lang prosess, som kanskje ikke er avsluttet. Vi tror vi har den Bibel Gud ønsker at vi skal ha. Men hva gjør vi om vi finner Paulus’ brev til menigheten i Laodikea eller minst to brev til som vi vet han skrev til menigheten i Korint. Hva med Thomasevangeliet?

 

Og hvilken oversettelse skal vi bruke? Bibelselskapets er den grundigste oversettelsen, men den er mer idiomatisk (en meningsoversettelse) enn konkordant (ord-for-ord som Bibelen A/S 1988). Jeg foretrekker Bibelselskapets, men man kan kanskje også ha en konkordant oversettelse ved siden av, og så sammenligne. Eller man kan ha en på engelsk. I 2005 skal det komme en revisjon av Bibelselskapets versjon – visstnok noe mindre ordrik og noe mer konkordant enn 1975/87utgaven.

 

Røyken/Holtet 2004-10-20 Odd Arne Joø