topp

Prekener

 Odd Arne Joø: Jesus, barna og Guds rike

Jeg skal i dag ta for meg et tema som vi nesten bare snakker om når det er barnevelsignelse, Jesus, barna og Guds rike. I Det Gamle Testamente er det klart at den eldste sønnen var den mest verdifulle, og jentene minst. I familien hørte de religiøse skikkene med, også for barna, og i hjemmet fikk de sin første opplæring.

I de nytestamentlige menighetene hører barna med. I 1 Korinter 7, 14 bruker Paulus barna til menighetens medlemmer som argument når han sier om forhold i hjem der bare en av ektefellene var medlem i menigheten

For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone, og den ikke-troende kone blir helliget gjennom den kristne bror. Ellers ville barna deres (2 p fl.t ) være urene, men nå er de hellige.

Hva dette verset ellers måtte bety, så bruker Paulus dette argumentet fordi ingen barn var døpt i Korint. Men de hørte med i den helligede sammenheng. Barna hører med i Guds rike.

Men ellers gjelder det familieregler i de kristne hus, som er nedtegnet både i Efeserne og Kolosserne Der legger vi merke til at det er en appell til alle parter, ingen trusler eller ensidige krav. Det neste vi legger merke til, er at her er barna inkludert. De må ha vært til stede i forsamlingen når hellige brev ble lest opp, sammen med slaver, menn, kvinner ­ alle kunne høre Herren til og de var sammen, som et hellig fellesskap.. Det står i Efes 6,1:

Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet.

Her er det løfter og ikke trusler som begrunner pedagogikken. Lydighet var en selvfølge i den kulturen, slik det er det i mange også i dag. Men her i Norge må skolen be hjemmet om å fortelle barna at det ikke går an å forhandle seg fram til gode avtaler med lærerne. Man blir bedt om å gjøre det klart for barna: På skolen bestemmer læreren. Det interessante i Efeserne er imidlertid tillegget:

Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.

Dette er en klar begrensning av familieoverhodets makt. Det er restriksjoner i farens autoritet. Familien var en økonomisk enhet, hvor slaver og arbeidsfolk og slektninger hørte med, og hvor sjefen i huset virkelig var noe nær allmektig. Den nye troen betydde et helt nytt familieliv ­ for alle. Menigheten ble familien. Kirken var hjemmet. Barna ble regnet med. I den nye kristne språkbruken, blir alle troende kalt barn ­ Guds barn! Det er et betydelig brudd fra det som var vanlig i det romerske riket. Barna ble sett på som noe som begrenset friheten ­ de ble overlatt til slavene. De svake og de funksjonshemmede ble drept. Det var en grusom innstilling, som altså den kristne husmenigheten gjorde noe med: Der skulle gjensidig kjærlighet herske, Kristi kjærlighet.

Den fineste beretningen, som blir forbilde for menighetene, er den i Matteus kapittel 19:

De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: ”La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til.” Og han la hendene på dem.

Lukas legger til

Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.

Barna tilhører Guds rike. Ikke bare de voksne, ikke bare de som har vært flinke til å gjøre gode gjerninger. Men de som har omvurdert sitt liv, fått nye verdier, som har et barns beredthet til å ta imot gaver og være avhengig av den sterkeste makt. De som er beredt til å si ”abba” til Gud ­ se på ham som sin nærmeste ­ som sin pappa. Dem skal vi be for, dem skal vi velsigne: De som kommer uten krav og uten forbehold.

Disiplene ville jage bort de som kom til Jesus med småbarn. Han har da ikke tid til å bry seg om slikt, mente disiplene. De mente at de var store og ok til å avgjøre det på egenhånd. Ved en annen anledning ble det strid blant dem om hvem som er størst. iden Jesus jo er Messias, så må jo de få ministerposter i det nye gudsriket (Matt 18,1-5; Luk 9,46-50; Mark 9,33-41). Da stiller Jesus et lite barn ved siden av seg selv ­ han gir barnet den fremste rang ­ større enn disiplene er barnet som Jesus stiller ved sin høyre hånd. Storhet i himmelriket avgjøres ved din holdning til barna.

Vi må altså vende om, til en barnslig holdning, tenkning og handling i forhold til hverandre. Vi kan slik som barn, lære nytt. Barnet har rett til å si abba, men vi må kanskje lære det på nytt. Og ta barna på alvor. For de er en gave som er gitt oss. Johannesevangeliet kaller omvendelsen rett og slett for en ny fødsel ­ å bli Guds barna

Det er også interessant at dette finnes i kapittel 18 i Matteusevangeliet, som blir sett på som et forbilde for rette forhold i menigheten: Å ta ansvar for hverandre, hjelpe og tjene hverandre, være likeverdige, både i menighet og hjem, osv. Det er altså viktig det som sies om barna. Det er modell for vårt liv, sammen som menighet, og alene sammen med Jesus.