topp

Prekener

Odd Arne Joø: Hebreerne 1,1-5a


Jeg har valgt en svært vanskelig tekst i dag. Begynnelsen på brevet til hebreerne er storslått, det er svimlende perspektiver som åpnes for oss.

Først visjonen og bildet av en Gud som taler. Han vil kommunisere med det han selv har skapt. Dette er et i grunnen ganske overraskende utsagn om Gud. Han er ikke bare en Gud som er helt annerledes enn oss. Han er det også, som Skaper er han annerledes enn skaperverket. Om ham må vi alltid uttrykke oss i bilder.

Vi kan aldri få grepet på Gud, forstå ham til bunns. I 2 Mos 3,14 fortelles det at Moses gjerne ville vite Guds navn, slik at han kunne fortelle det slavebundne folket hva slags Gud det var han representerte. Men svaret var gåtefullt: ”Jeg er den jeg er”. Martin Buber har tolket dette som et løfte om Guds nærvær, løftet om at Gud hører bønn. Men at Gud alltid er Gud, alltid er større. Han er Gud.

Han meddeler seg på mange måter, og har alltid gjort det, sier Skriften. Vi kan finne spor etter skaperen i skaperverket. I skjønnheten og kjærligheten, i orden og i utvikling. Kanskje også den religiøse lengsel og de religiøse uttrykk blant mennesker hører med her. Det er noe som lengter etter religionens to sider: Det skremmende og det tiltrekkende. Selv kalde nordmenn blir tiltrukket av de store katedraler, og føler ærefrykt for det store mysterium.

Det passer perfekt inn i vår postmoderne tid, der så mange sannheter og religiøse oppfatninger krever å få stå på likefot, å kunne stå ved siden av hverandre nettopp som sannheter. Som jeg ikke har lov til å betvile, for det jeg føler er sant og viktig, er sannheten for meg. Men stilt for den allmektige er det alltid noe stykkevis og delt over oss. Ve meg, sa Jesaja i templet, i en mektig visjon av at Guds nærvær fylte templet, og at han hadde fått se det. Han mente han var fortapt stilt ansikt til ansikt med Gud. – Stilt overfor Gud vet jeg at jeg kan ta feil, er det begrensede.

Et svimlende perspektiv

Johannesevangeliet begynner på en like storslått måte: Også her er det karakteristisk at Gud taler. I begynnelsen var Ordet, skaperordet, som er vendt mot Gud, er Gud. Det som ble kjøtt og blod og tok bolig blant oss, det som er avglansen av Guds hellighet, og stempelavtrykket hans i denne verden, det er det evige Ordet.

Men her er det ikke plass til mange, bare det ene det gjelder – Jesus er den enestående, den endegyldige åpenbaring av Gud. Jesus er den eneste som kan vise oss hvem og hvordan Gud egentlig er, sier Johannes 1,18, fordi han selv er Gud. Og likevel er det også i Johannesevangeliet en vidsynthet i forhold til mennesker: I min fars hus er det mange rom, sier Joh 14. Det er som et ekko av Døperen Johannes’ vitnesbyrd om seg selv til oss: Jeg er en stemme som roper, et ekko av Gud. Det kommer med oppfordring til oss, om at vi skal forberede oss på at denne Gud kommer til oss – vi skal gjøre veien jevn og bred for folk, slik at de kan få øye på ham når han kommer.

Knyttet til historien

Hebreerbrevet knytter det guddommelige med Jesus fast til historien, en jødisk historie (GT). Her er det mer enn en jødisk moralfilosof og religionsstifter som er på ferde. Han vil ikke være verken det ene eller det andre: Han sier at han ikke er kommet for å oppheve loven, men vise hva de gamle tiders religion virkelig er. Han er ikke moralist: Han sier: Heller ikke jeg fordømmer deg. Han gir bare ett nytt bud, som består at to gamle i kombinasjon

Jesu liv er et liv som historisk skikkelse, det er ikke noe som skjedde i en fjern mytisk fortid det er snakk om. Det skjedde mens Augustus var keiser i Roma, altså kanskje ikke mer enn femti-seksti år før Lukas skrev sitt juleevangelium, og sikkert enda kortere etter at prekenen som kalles brevet til hebreerne, ble skrivet.

Jesu fremtreden burde ikke ha overrasket noen: Han burde ikke være noen fremmed For hans komme er oppfyllelsen av løftene om Messias, med ham er Guds tid kommet. Slik profetene varslet. Han er den siste i en lang rekke av Guds sendebud. Gud har gitt beskjed til menneskene gjennom alle århundrer. Sist ved døperen Johannes, som kom til oss med budskapet om at vi skal forberede oss, gjøre veien jevn og bred i vårt sinn.
Da han kom, var det noen vanlige gjetere som fikk vite det, og makta bare indirekte – Herodes ville kvitte seg med konkurrenten, og fariseerne som tolket for vismennene, de skjønte ikke. Datidens religiøse og moralske elite så på Jesus som noe farlig. Han ville de kvitte seg med. Far, tilgi dem, bad Jesus, for de vet ikke hva de gjør.

Jesus er ikke en forkledd Gud som vandrer blant oss. Han ble menneske. Han tok seg av syke, ga kvinner rett til å sitte ved sine føtter. Han velsignet barna. Han advarte mot rikdom, og skråsikkerheten hos de som burde vite bedre.
Det er Gud som har lagt tingene til rette. Det er han som er subjektet i den første setningen i Hebreerbrevet. Profeter og profetier kan også vi gjengi, overbringe det profeter og apostler har overbrakt fra Gud

Et vesensforskjell mellom alle tidligere sendebud og dette siste. For deres vitnesbyrd og gudsåpenbaring er foreløpig opg stykkevis. Nå er åpenbaringen hel, og den er alment tilgjengelig for alle.

Jesus er ingen fremmed

Han kom til sitt eget. (Joh 1,11) og alt er blitt til ved ham (Joh 1,3). Han er arving til universet og har myndighet, og råderett over alt.
Men han er også vår bror. Dermed er vi Kristi medarvinger. Dermed er alle mennesker ett – for vi har alle en far i himmelen. Og i menigheten har vi hans nærvær blant oss – vi får være hans lemmer, vi får kalle hverandre søsken.

I og med Sønnens komme til verden er en helt ny tidsalder begynt for oss, frelsens tidsalder..

Det kosmiske dimensjoner over Kristus, og det er hadde jeg nær sagt det motsatte: Han er født mellom urin og avføring, som en av kirkefedrene sa. Han har en relasjon både til menneskeheten og til universets skaper. Han gjenspeiler Gud selv. Han bor ved troen i våre hjerter. Han finnes der både med og uten glorie. Han er sann Gud og sant menneske.

Altså:

(1) Jesus er knyttet til Guds evighet

(2) Jesus er knyttet til historien om vår verden

(3) Jesus er knyttet til deg og meg.

- Men da er Guds rike midt iblant oss!