topp

Prekener

Odd Arne Joø: Veien til korset

Markus 11,1-11

Palmesøndag høres ut omtrent slik det gjør når gode nordmenn tar imot gullhelter fra OL. Men her begynner Jesu lidelseshistorie.

Triumfprosesjon

Markus forteller oss egentlig to historier, en om hvordan to disipler gikk inn i en landsby og hentet en eselfole (11,1-7) og deretter om selve triumfferden inn i byen (11,8ff).

I traktene rundt Oljeberget hadde Jesus venner, som ellers er ukjente i evangeliene. Det kan være slik at han på forhånd hadde ordnet med lån av et esel hos en anonym venn, som ble utlevert på stikkordet "Herren har bruk for den". Nå er det vel ikke alle som liker å tenke på dette skriftstedet som resultat av hemmelige forberedelser, men vi skal huske på at Jesus var en ettersøkt mann på denne tiden, og at det var farlig for ham å opptre offentlig så nær maktens, og dermed fiendens, sentrum, Jerusalem. Det ventet motstanderne bare på et passende tidspunkt til å ta ham. Jesus risikerte å bli arrestert hvis han opptrådte åpent.

Jesus hadde altså nøye planlagt å ri inn i Jerusalem på et esel. I den planen inngår Oljeberget. Den åsen var og er nært knyttet til profetiene om Messias' komme og dommens dag. Fra åssiden er det en strålende utsikt vestover over hele byen og det dominerende og strålende vakre tempelområdet.

Herfra begynte triumfferden. Det var store folkemasser der, også de på vei mot Guds by og det templet, som pilegrimer i den store høytiden. De skjønner hva det dreier seg om. Det er Messias som kommer. De mottok Jesus som konge. De deltok selv i triumfprosesjonen mot byen og templet. Men deres forventninger blir ikke innfridd. Men til å begynne med er det jubel.

Pilegrimsjubelen

Det er den siste av de fem messianske pilegrimssalmene, Salme 118, som siteres i teksten, den som ble sunget som inngangsliturgi i templet.

Vi skal nå se på de fire jubel og bønneropene:

Hosianna = frels nå!

Det er et bønnerop, en appell, til Gud om å gjennomføre frigjøringen av sitt folk. Folket ønsket at det skulle skje med Jesus i spissen.

Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!

Se Salme 118,26. Ved inntoget ble denne velsignelsen ropt ut over Jesus. Dermed bekjente folket at de så på Jesus som Guds representant, som Guds Messias. Han skulle bringe Gud nær.

Velsignet være vår far Davids rike som kommer!

Dette er et utvidende tillegg i forhold til den bibelske salmen vi kjenner, en forklaring. Davids rike er i sikte. Guds rike er underveis. Folket så på Gudsriket som et nasjonalt uavhengig, mektig og materielt rikt kongedømme.

Jesus oppfattet det annerledes. Utsagnet "Guds rike kommer" gjorde han til selve mottoet for sin forkynnelse og helbredelsesvirksomhet i Galilea (Mark 1,14-15). Guds rikes komme med Jesus var tegnet på at Guds gode livskrefter hadde overvunnet ondskap og død. "Seier'n er vår," er et passende slagord som gjelder Jesu gjerning, og det beskriver godt selve grunntonen i Markusevangeliet.

Hosianna i det høyeste = Frels nå i høye himler!

Se også Luk 19,38. Dette er en bønn til Gud som bor i den største herligheten, i de høyeste himlene, om å komme hit og frelse og frigjøre sitt folk nå. Pilegrimene ønsket og ba inderlig om at Gud skulle opprette sitt herrevelde fra tempelhøyden i Jerusalem den påsken, og at Jesus skulle være Guds redskap til det.

Jesus godkjente disse tilropene, men han tolket realiteten bak dem annerledes enn folket. De var rettet til ham som Messias. Avgjørelsens time var kommet for ham. Intet kunne lenger skjules. Det saken betydde, sto krystallklart for alle. Enhver måtte ta stilling selv; disiplene, folket, lederne. Jesus er Messias.

Hvem er det som kommer?

Hvordan stiller så vi oss til Jesus, profeten fra Nasaret i Galilea, som noen kaller ham (Matt 21,10-11)? Matteus understreker at Jesus med overlegg ville bringe inn i folks bevissthet hva det dreide seg om. Han fulgte mønsteret fra en nesten glemt profeti i Sakarja 9,9 ved sitt inntog: "Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen."

Her slutter vi ofte lesningen. Men fortsetter vi med vers 10, ser vi at det er en fredsprofeti: "Jeg vil utrydde vognene i Efraim og hestene i Jerusalem, og stridsbuen skal brytes i stykker. Han skal skape fred for folkene, hans velde skal nå fra hav til hav, fra Eufrat til jordens ender."

Ordene gjelder fred for Israel og for hele jorden. Gud skal selv, når han kommer, fjerne alle krigens grusomme våpen og konsekvenser. Makt blir erstattet av noe annet og bedre, nemlig liv nær Gud, i harmoni med skaperverket.

Folket som hyllet Jesus, skjønte ikke dette da det kom til stykket. Så midt i jubelbruset stanset Jesus ved synet av Jerusalem og gråt over byen og folket (Luk 19,41-44). Evangeliene forteller oss om tre ganger da Jesus gråt, ved Lasarus' grav, over Jerusalem og i Getsemane. I det første tilfellet gjaldt det en nær venn, andre gangen en hel by, og til sist hele skaperverket.

Så dro Jesus inn på tempelplassen i Jerusalem. Ikke noe av byen ble ellers berørt av hans profetiske inntog. Han startet ikke noe opprør, han grep ikke makten. Jubelropene var kanskje allerede vendt til skuffelse. Det var bare barna som fremdeles ropte "Hosianna, Davids sønn!" (Matt 21,15). Jesus så seg omkring på tempelområdet, før han rett og slett trakk seg tilbake til Betania sammen med den indre krets av tilhengere.

Guds rike

Alle ropene handlet egentlig om én ting, Guds rike. Guds rike handler om at Gud blir konge, får makt, hersker, at hans vilje skjer. Evangeliene forkynner at Gud er til stede i denne verden i og med Jesus, hans person, hans ord og gjerning. Dette er det glade budskapet, evangeliet som Jesus forkynte - og som står i kontrast til krigerske og politiske ønsker om makt. Gud er til stede i lidelsens verden på en annen måte enn forventet. Det gode, seieren, er kommet til verden med Jesus. Gud har så og si vunnet tilbake sitt skaperverk. "Jeg så Satan falle som et lyn fra himmelen," sa Jesus (Luk 10,18). Guds rike er til stede her og nå, der Guds vilje skjer og der Guds navn herliggjøres. Kravet fra budene i Guds lov er oppfylt i budet om nestekjærlighet (Rom 13,8-10). I Herrens bønn ber vi om at Guds vilje skal skje på jorden blant oss og i oss, slik det skjer i Guds evige nærhet, i himmelen (les Fadervår i Matt 6,9ff). Himmelen er nær oss når Kristi nærvær og Guds Ånd får være kjennetegnet på den kristne menighet.

Markus 13,1ff forteller oss om en annen side av Guds rike, at det til slutt skal slå igjennom og bli synlig og mektig for alle. Vi oppfordres der til å holde øynene åpne så vi kan ta imot riket når det kommer i nær framtid i all sin herlighet.

Poenget, både når det sies at gudsriket er nærværende og når det understrekes at det er av fremtidig karakter, er fantastisk. Når Gud kommer, er himmelen her. Våre forestillinger om himmelriket, eller Guds rike, er nettopp bilder på noe fantastisk som sprenger all vår fantasi. Når vi tror, er Gud i oss. Guds rike er kommet nær. Det kan bare ende i en lovprisning til Herren, det ordet som på bibelsk språk heter "Halleluja!".