topp

Prekener

Odd Arne Joø: Den syndefulle kvinne blir tilgitt av Gud gjennom synderes venn, Jesus

Lukas 7, 36-50. Les også Salme 42, 2-5

I dagens avsnitt fra evangeliet viser Lukas igjen sitt litterære mesterskap, som så mange andre steder i evangeliet. Her skjer det med en fortelling i fortellingen, med en subjektiv vinkling om hva folk tenker og sier. Det er konsise dialoger, og til slutt gir Jesus et myndig ord om frelse og fred som peker langt ut over den foreliggende situasjonen.

Lukas begynner med å fortelle at hovedpersonen Jesus, den omvandrende vidkjente bibellærer som man antar er en profet fra Gud, ble innbudt til selskap i en fariseers hjem. Han fortsetter med å fortelle om en tredje person, en kvinnelig tilskuer, som er kjent i byen som en synder, som gråter (i anger over sine synder eller av kjærlighet og glede og takknemlighet for hva Jesus alt har gjort for henne ved å tilgi), og så berettes det om hennes ganske uvanlige, for ikke å si upassende gråt og berøring med hår, hender og munn av Jesu føtter. Hun er den urene, den som ingen må røre, om man vil tilbe Gud. Hun kommer upassende til den renes hus, fariseeren som gjorde alt for å unngå å bli besmittet, hun er en som skulle holde seg langt unna de kondisjonertes samvær, om hun ville følge reglene i samfunnet. Dem bryter hun eklatant i møte med Jesus.

Så får vi høre om hva verten tenkte i sitt stille sinn om Jesus. For Jesus lot uanfektet kvinnen holde på med ikke bare å vaske hans føtter, men tørke dem med sitt uanstendig utslåtte hår, han lot henne salve dem med godlukt og så kysse føttene. Det antydes at verten avskriver at Jesus som profet av denne grunn – for profeter har evner til å skjelne syndere fra fromme, og vil avvise syndere. Jesus vet det, og mer til, hva som rører seg også i vertens sinn. Det gir ham grunn til å fortelle en enkel liten lignelse, nærmest en ikke særlig vanskelig gåte. Først nå får vi vite at verten heter Simon.

Lignelsen er en analogi mellom gjeld til en bankier og synd til Gud. Gjelden ettergis/tilgis. Det handler om to personer som skylder en pengeutlåner 500 respektive 50 dinarer, betydelige summer, tilsvarende kanskje 500 000 og 50 000 kroner, lønn for hardt arbeid i bortimot to år for den ene og to måneder for den andre. Så hender det overraskende og nærmest uhørte, at begge får ettergitt gjelden ved kreditors nåde, siden ingen av dem er i stand til å betale tilbake det de skylder.

Så kommer det gåtefulle spørsmålet fra Jesus om størrelsen på kjærligheten eller takknemligheten de tilgitte vil vise: Hvem av de to vil elske bankmannen mest? Når fariseeren svarer at det vil den gjøre som har fått mest ettergitt, siden kjærlighet tilsvarer tilgivelse, svarer Jesus uten videre at han har rett.

Så snur Jesus seg plutselig vekk fra verten og ser på kvinnen han åpenbart har siktet til med lignelsen. Hun står freidig der bak hyndene Jesus ligger på, der føttene hans peker bort fra folk og mat. Jesus snakker til verten mens han ser på bakover mot kvinnen – og bebreider Simon for den kjølige mottagelsen han har fått, mangelen på tegn på gjestfrihet, ikke vann til føttene, ikke velkomstkyss eller velduftende olje til hodet. Det har kvinnen i stedet sørget for på sin uvanlige og freidige måte.

Jesus kommer så med uvanlige uttalelser om konsekvensen av eller grunnen til kvinnens handling: Hun har fått eller skal få sine mange synder tilgitt. Tilgivelsen er kjærlighetens grunn. Tilgivelsen utløser noe stort i menneskesinnet, det fører til kjærlighet, til en tro som handler. Så snakker Jesus direkte til kvinnen og sier Syndene dine er tilgitt.

Deretter får vi vite at gjestene ved bordet har innvendinger mot Jesu ord, de tenker forbauset over at Jesus våger å tilgi synder, hvem tror han at han er.

Beretningen avsluttes med et direkte tilsagn fra Gud til kvinnen: Din tro har frelst deg, dine handlinger har vist en ekte tillit til Gud. Så en farvelhilsen: Gå av sted i fred!

Vi har flere andre beretninger i evangeliene om kvinner som opptrer uvanlig og utfordrende sett med mannens øyne og med datidens adferdsregler for forholdet mellom menn og kvinner, i forhold til Jesus (Markus 14,3-9; Matteus 26,6-13, Johannes 12,1-8). Den i Johannes ligner mest på vår. Men der skjer salvingen i Betania i Judea, og alle de andre beretningene handler om noe som skjer like før Jesus kom til Jerusalem. I Johannes’ evangelium er det dessuten Maria, søster av Martha og Lasarus, som gjør dette. Lukas forteller oss altså en helt annen historie, mens de andre har samme beretning med egentlig små varianter.

Jesus er omgitt av fariseere i flere beretninger i Lukas, der noen som ikke er invitert plutselig dukker opp og viser tro og tillit av usedvanlig slag gjennom uvanlige symbolhandlinger, noe fariseerne alltid protesterer mot på en eller annen måte. Nå er det i og for seg ikke så oppsiktsvekkende uvanlig at kvinnen dukker opp i mørket bak Jesus. Landsbyfolk kunne få stå rundt gjestebordet for å høre de klokes og fornemmes samtale ved bordet, for gjestebudet fant jo oftest sted ute i hagen eller i atriet. Det upassende ligger i hennes handlinger. Ved å la allmuen få være tilskuere fikk verten signalisert hvilke viktige gjester han hadde i huset. Det økte hans status. Men Jesus leser også fariseernes indre som en åpen bok. Han har tilgivelse og gi for synder; han har makt og kraft til å gjøre det, selv om de rettroende stiller spørsmålstegn ved hans rett til å gjøre det.

Hovedpunktene i vår beretning er at (1) synd tilgis, (2) troen frelser, (3) frelsen fører til fred. Det henger sammen med vår holdning til Jesus. Og igjen, i det syndefulle mennesket møter vi altså en representant for de fattige og de som er satt utenfor, forkastet av den religiøse eliten som urørlige, som åndelige spedalske. Det er nettopp slike, som ved gjestfrihetens tegnhandlinger viser at de ønsker den profetiske Messias velkommen. De er hennes måte å vise tillit og tro på. Hun våger å vise de tegn som vi setter mest pris på som tegn for vennskap, nærhet og kjærlighet, - kysset. I kontrast så ønsker nok fariseeren Simon Jesus velkommen i sitt hus, men han viser kulde og avstand til ham ved demonstrativt å unnlate å gjøre de tegn på gjestevennskap og fellesskap som høfligheten krever.

Og de øvrige fine gjestene, er heller ikke spesielt positivt innstilt til Jesus. De setter spørsmålstegn ved hans status i forhold til rett tro og til Gud. Hvem tror han at han er, siden han tilgir syndene til folk? Tror han at han er Gud? Derved viser de at Jesus ikke er akseptert av det gode religiøse selskap.

Lukas vil dermed også fortelle oss at slik forkastes Guds plan. Jesus er tolleres og synderes venn, som vel koser seg i selskap og spiser og drikker godt ved de fines bord, men som først og fremst lover frelse og himmelriket til dem som tror.

Jesus erklærer hva Gud har gjort for henne, nemlig at kvinnens synd er blitt tilgitt. Ikke bare er det en synder han har for seg, men også en mindreverdig, en inntrenger, en kvinne. Hun kan gå sin vei som et helt menneske, hun kan gå i fred. Hennes sinn er helbredet. Det er Guds vilje, det er Guds kjærlighet. Det er Guds plan med deg også.

Men hva er fred?

Fred er knyttet til den frelse Jesus bringer. Det er nettopp denne hilsen Jesus gir til sine disipler når han kommer gjennom stengte dører til dem etter oppstandelsen (Luk 24,36).

I Bibelen er fred det samme som å være hel, komplett. Det har mindre med fravær av krig å gjøre. Det har med den velsignelse og velferd som kommer fra Gud, som omfatter enighet, harmoni, orden, trygghet og velgang. Dette er selvsagt noe som egentlig hører Guds fremtid til, når Guds Messias rår i Guds rike (Jes 52,7 sier: Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: Din Gud er konge!)

Er det sant?

Blir vi frelst ved tro, blir vi rettferdiggjort av Guds nåde på denne måten? Må vi ikke prestere frelsen selv? Vår kjærlighet og tro hører sammen med sannheter som frelse fra Gud, tilgivelse, det Paulus kaller rettferdiggjørelse – det vil si å stå på god fot med Gud, som om vi er ufortjent frikjent i en rettssak der han er dommer. Det stilles ingen betingelse på forhånd for et slikt utfall. Grunnen er at Jesus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Tro er altså:

- Tillit til Gud og hans frelse på tross av vår syndefull fortid.
- Troen gjenoppretter et forhold med Gud som har manglet eller vært borte.
- Den gir seg uttrykk i tegn som kjærlighet og hengivenhet, mer en ord.
- Å forstå og akseptere at i Jesus møter vi Guds representant i verden. Jesus tilsier tilgivelse – noe bare Gud kan gjøre.

Tilgivelsen fra Gud gjør ikke forskjell på folk og den er uten betingelser. I Apostegjerningenes 15 kapittel møter vi alvoret i en slik lære. Apostelmøtet ble sammenkalt for å avgjøre hvem som kunne få tilgivelse og bli Guds barn. Det var et alvorlig spørsmål, kirkens enhet avhang av svaret. Skal vi følge Moseloven, skal vi hedninger gå inn og følge jødisk praksis, før vi får bli medlem i menigheten og bli Jesu legeme, det ene? Apgj 15,11 gir oss et svar: ”Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde.”

Luk 1,79 sier at frelsen er en gave som leder folk på fredens vei: ”Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre skritt inn på fredens vei.”

Amen.