topp

Prekener

Odd Arne Joø: ”Jesus, Augustus og hyrdene – og litt om englene”

Lukas 2, 1-14

Jeg har tenkt at vi skal konsentrere oppmerksomheten omkring tre typer personer en liten stund, keiser Augustus, de anonyme hyrdene og barnet Jesus, og kanskje også litt om englene.

Fra keiser Augustus gikk det ut en befaling, fra Julius Cæsars adoptivsønn Gaius (Julius Cæsar) Octavianus. Julius Cæsar ble erklært guddommelig, og hans etterfølger var da gudelik sønn (divi filius). Makta rår, sier vi. Makten kan befale. Her er det storhet, praktutfoldelse og den aller høyeste status, guddommelig status og makt. Til og med en gryende tanke om at man skal betrakte keiseren som noe gud selv. Han kalte seg selv Herre og imperator.

Den keiserlige makt er lett å få øye på. Augustus (31 BC-14AD) var blitt enehersker etter slaget ved Actium i år 31 f. Kr., etter årtier med maktkamp, i et enormt landområde, som strakte seg over store deler av Europa, Midtøsten og Nordafrika. Det skapte den romerske fred, hvor handlen økte og handelsmenn og håndverkere lettere kunne flytte rundt dit det var arbeid å få. Han regnes som den første keiser, selv om han ikke brukte tittelen selv. Han hadde en hærstyrke som i effektivitet og slagkraft overgikk det meste av det verden tidligere hadde sett og en administrasjon som skapte ro og orden. Karavaneveiene ble sikret. Ufattelige rikdommer strømmet til de mektige i Roma fra hele verden.

Makten kan kommandere mennesker hit og dit. Nå er befalingen at man skal telle folket, for man vil sørge for at hvert individ og hver eiendomsbesitter betaler en skatt. Mye vil ha mer. Ifølge Lukas så ordnes det slektsvis og stedsvis.

Så er det altså for Josef å gi seg i vei. Fra den uanselige landsbyen Nasaret der han hadde slått seg ned som håndverker med mulig arbeid på de store byggeforetakene i nærheten. Og så skal han reise til en annen landsdel, inn i et annet administrasjonsområde, en mer rent jødisk landsdel, men likevel ikke den viktigste. Han skal til landsbyen, til Betlehem, en mils vei sør for Jerusalem. Det var Davids by, der hadde han vært gjeter. Der ble han salvet til å regjere over Guds folk. Dit skal Josef, som er av Davids ætt. Der skal den nye Messias-kongen, komme til verden.

Og så insisterer evangeliet på at den kvinnen Maria han har med seg, ikke skal betraktes som hans kone, men hans trolovede, selv om hun jo i lovens forstand er hustru så snart de to reiser sammen. Var de ikke gift, ville det være skandaløst at de reiste sammen. Grunnen er den at evangelisten vil understreke at det er noe mer med det barnet som skal komme til verden, enn et vanlig barn. Da føder hun det som skal bli hennes første barn, men for oss det enestående barn.

Og midt i folkevrimmelen blir altså verdens frelser født. Oversett av keiseren som ga befalingen om folketellingen, og Kvirinius, som ifølge Lukas skulle gjennomføre befalingen, så vel som av folkemengden som kom til Betlehem på den tiden. En hver fikk klare seg som best man kunne i trengselen. Josef og Maria fant en krok hos husdyrene. De varmet godt.

Hyrdene fikk et tegn som skal bekrefte englenes kunngjøring til dem om frelse. De skal finne barnet, og få se at det er slik som de ble fortalt – at det ikke bare var en fantastisk drøm, men en visjon som har en historisk virkelighet i seg.

Hvorfor i all verden forteller evangeliet oss om disse menneskene? Det er jo en søt historie, men det må da være noe mer? Disse menneskene er ikke viktige på noen som helst måte. Sammenlignet med keiseren i Roma er de bare til å le av. Anonyme er de, uten navn. De vokter sauer på skift om natta. De bor under åpen himmel. Noe sånt særlig viktig yrke hadde de vel heller ikke. Sauegjetere. Fattige. Håndfaste hverdagsmennesker, neppe noe mer. Men det er noe mer: Dette har med Lukas understreking å gjøre: Evangeliet om Guds frelse er ikke noe for de mektige, men de fattige.

Men så skjer det altså noe ganske utrolig i forhold til dem. De befant seg plutselig i en omstendighet som er langt mer enn det et vanlig menneske kan regne med å få være med på. Og som sikkert alle her skulle gitt alt for å få oppleve, i hvert fall med facit i hånd om hva nå dette var for noe. Først at de får en himmel-visjon av engler. Deretter at de får bli vitner om at barnet som englene fortalte om, er født i de omstendigheter som det ble sagt. Det er glede som preger dem, for englenes budskap gir grunn til glede. Slik er omstendighetene omkring Frelserens komme.

Englesangen – hva betydde den for dem? Det får vi ikke vite – annet enn at de ble redde. De tok den på alvor og bestemte seg for å gjøre som budskapet sa. Tegnet på at det var sant det som englene fortalte, måtte de selv finne ut av. De måtte gjøre det som englene profeterte.
De fant Maria og de fant barnet. De fortalte til Maria alt det underlige de hadde fått oppleve.
Krybben blir et tegn på at det himmelske budskapet er til å stole på. Og at avstanden mellom det guddommelige og det menneskelige ikke er uoverstigelig.

Englene kommer med gledens budskap

Englene spiller en beskjeden rolle i NT. De titter frem som kulisse. Vi advares mot å dyrke dem (Kol 2,18). Men det Bibelen vil si oss med sine engle-scener er: Her kommer det et viktig budskap fra vår oppdragsgiver, Gud selv. Her kommer det noe som skal være oss til hjelp, hjelp til å fatte den guddommelige. De står til tjeneste med lovsang, tilbedelse og spesielle budskap. Oftest til viktige personer, som da Maria fikk vite at hun skulle få barnet Jesus. Men de er ikke hovedpersonen, hovedsaken de peker på er Jesus, han som plasseres ved Guds side. Det er han de skal hylle, og som de vil hjelpe oss til å hylle.

Det de forkynner er noe som skjer i dag. I dag er det gitt en frelser. Ordet i dag er et viktig ord i hele Lukasevangeliet: Det innvarsler Guds nærvær i vår menneskelige sammenheng, og det varsler Gudsrikets komme.

Deres lovsang gjelder fred på jord for mennesker som Gud gir sin gave til og som tar imot den.

Jesus

I en for verden ukjent liten landsby, ble altså Jesus født. Han ble svøpt, han ble vist den moderlige omsorgen som ethvert barn ble vist av sin mor. Dette har ikke noe med fattigdom å gjøre. Den ser vi i Jerusalem, da de bar fram fattigmanns takkeoffer. Det er Jesus som skal fremheves. Han er mer enn en førstefødt som skal ha alle de odelsprivilegier og forpliktelser som den førstefødte sønn tilkommer.

Han er selve underet, det vi kaller inkarnasjonens under. En av bærebjelkene i den kristne tro. Gud er virkelig blitt menneske, person, i Jesus, kjøtt og blod. Allerede den gang var det mange som ikke helt kunne godta det. Vi ser flere steder i brevlitteraturen i NT at man kjemper mot en doketisk forståelse av Kristus, at han er en forkledd guddom, for eksempel i 1 Johannes.

Mer enn et tegn på Gud nærvær, han er Guds nærvær. Den er uten den glorie som kunsten så gjennomgående har villet plassere over ham og Maria, iblant også over Josefs hode.

Distansen til Gud er plutselig blitt borte. Gud er blitt hverdagslig: Det hellige og opphøyede er blitt profant, menneskelig. Og i dette menneskelige, får vi se et gjenskinn av det guddommelige. Han ble lagt i en krybbe, et trau man brukte til å fore husdyrene fra. Nå har vel noen smarte sjeler funnet ut at det ikke betyr at det skjedde i en stall, eller et fjøs. Det kan være begge deler, et sted der man matet dyrene. Men det er ingen dyr der. Når julesangen og julekrybbene plasserer okse og esel der, skyldes det Jesaja 1, 2-3: ”Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand.” Og at det var en grotte hvor de søkte ly før de kom frem til landsbyen, er en senere tradisjon, som forsterkes av Justin og Origenes.

Jesus får tre titler, som vi skal tale om på nyttårsdagen. De forteller oss noe om hvem han er og hva hans oppdrag er.

Frelser – som er en tittel for den oppstandne Jesus, nevnes først. Det er hans oppdrag når alt kommer til alt, det handler om oppstandelse og den tid når Guds rike skal bli synlig blant oss. Frelse for alle blir resultat av Guds eget komme til verden i Jesus. Matt 1,21 sier: Han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Messias – som betyr Guds konge, en som hersker på Guds vegne

Herre – en tittel som brukes om Gud
Apgj 2,36 sier at Gud har gjort Jesus til Messias og herre – i oppstandelsen er det demonstrert.

Poengene er :

Hans fødsel forkynnes som oppfyllelsen av GTs løfter om frelse. Dette er en hendelse med verdenshistorisk betydning. Men en som verdenshistoriens hersker ikke ser. Her er en fred som er viktigere og annerledes enn den som Augustus brakte. Det har å gjøre med å være hel, komplett. Det er mennesket først når det står i relasjon til Gud. Og det peker frem mot en ny tilværelse og virkelighet, som bare kan beskrives av oss med positive ord som velgang, velferd, harmoni mellom mennesker – ja, alt det gode vi utopisk drømmer om.

Hans fødsel forkynnes av himmelske budbringere til vanlige folk. Gud er ikke til for en eneste etnisk gruppe, eller en eksklusiv liten gruppe av menigheter eller trosretninger.

For hele vår tilværelse er dette barn frelser, Messias og herre. Det er ikke keiseren som skal styre livet vårt. Til keiseren skal vi gi det som ham tilkommer, en begrenset lojalitet som er nødvendig for samholdet i denne verden. Til Gud skal vi gi det som er hans, vårt liv.

Herre Jesus: Gjør oss glade på den måten at vi kan være mennesker som gjør andre glade. Det gjør deg glad – så dine engler kan synge av glede også over oss.

Amen.