topp

Prekener

Rolf Stensland: Veien, sannheten og livet

Joh. 14,1-11:

1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. 3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.»

5 Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» 6 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. 7 Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

8 Da sier Filip: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.» 9 Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? 10 Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. 11 Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Jesus taler til disiplene sine. Det nærmet seg enden på hans virke. Tiden var kommet nær. Jesus hadde allerede talt til disiplene om sin død og bortgang, og om hans vilje til å gi seg selv i døden for sine disipler. Han hadde også talt til dem om å følge hans eksempel: Å elske slik han har elsket.

Jesu død nærmet seg, men ikke bare død, også bortgang. Han skal returnere til sin Far. Han skal dra i forveien å gjøre istand et sted for sitt folk. Og når alt er klart skal han komme tilbake å ta til seg alle sine, og de skal få være med ham til sin fars hus som har mange rom.

Hva forstod disiplene av alt dette? De hadde hørt og lært mye, men forstod de dybden av det han sa? Skulle han virkelig dø? Skulle han virkelig dra bort herifra, og hvor hen? Dere vet veien, sier Jesus. Dit jeg drar vet dere veien! Disiplene er tydelig bekymret. Jesus sier: “La ikke hjertet bli grepet av angst.”

Hva er angst? Det er ikke det samme som frykt. Frykten har et objekt. Den er rettet mot noe. Angsten er mer diffus. Den har ingen objekt. Angsten kommer snikende. Den brer seg utover. Den lammer mennesket og holder det fast. I angsten avdekkes en tomhet, meningsløshet og usikkerhet, som kan uthule alt, hva en foretar seg. Man føler et kort streif av intethet, som et sug fra en svimlende avgrunn. Angsten avslører et grunnvilkår, at dødeligheten og usikkerheten er fortegnet for alt, hva vi fyller tilværelsen med. Angsten har avslørt absurditeten: at mennesket må leve på “umenneskelige” betingelser.

Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Og han sier videre: Det jeg sier er sant, ellers ville jeg ikke ha sagt det. I alt det usikre, i alt det som vi ikke forstår, i alt det meningsløse, bryter ordene til Jesus fram: Tro på meg og følg meg! Det vil lede oss til Gud.

Disiplene forstår ikke helt hva Jesus mener. Hvor skal vi gå når du forlater oss? Dere vet veien, sier Jesus. Jesus hadde vist dem veien, slik han har vist oss veien vi skal gå som fører oss til Gud og et evig liv. Men vet vi alltid hvor denne veien går? Selv vi som lever i tiden mellom Jesu første og andre komme. Vi som lever i lyset av oppstandelsen og på løftet om at Jesus snart skal komme igjen.

Noen ganger kan det være vanskelig å orientere seg. Noen ganger blir hjertet grepet av angst. Noen ganger sprer usikkerheten seg. Jesu budskap om frigjøring og herlighet kan ofte drukne i tragedier som rammer menneskene og som stadig utfordrer håpet og det meningsfulle. Vi må ofte kjempe mot meningsløshetens problem, selv om det er fristende å tenke at det er en mening med alt!

Kampen mot meningsløshetens problem er også beskrevet i Bibelen. Jeg vil lese fra Forkynneren, kapittel 4, 1-4:

Urett i samfunnet

1 Jeg så igjen på all den urett som blir gjort under solen. Jeg så de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. De som undertrykte dem, hadde makten i sin hånd, og det var ingen som trøstet. 2 Da priste jeg de døde lykksalige, de som var borte for lenge siden. De har det bedre enn de levende, de som ennå er i live. 3 Men lykkeligere enn begge er de som aldri har levd og sett det onde som blir gjort under solen. 4 Jeg så at alt strev og all dyktighet kommer av at den ene misunner den andre. Også dette er tomhet og jag etter vind.

Dette kan oppfattes som temlig deprimerende lesning. Her er jo blottet for alt håp og frigjøring. Ja, men slik føles det av og til. Slik ser ofte verden ut. Jeg kan prøve å fortrenge eller fornekte en slik tanke. Jeg kan prøve å rasjonalisere den til det ytterste, at det er en mening med alt. Men er det det?

I teksten finnes en frihet. Friheten til å forholde seg til seg selv og sin situasjon. Friheten til å ta avstand fra det selvbedrag, at der er en hel masse som ligger fast. Man kan ikke sikre seg overfor livet med henvisninger til regelsamlinger eller fasitliste. Det er mye som er uoversiktlig og ufastlagt. Det er mye vi ikke forstår.

I friheten ligger valget, vår frie vilje til å velge. Et privilegium og en forbannelse. En forbannelse for alle dem som er ofre for de feile valg menneskene gjør.

Det må da finnes et alternativ til døden og fordervelsen. For, er det mulig å leve uten et slikt håp? Nei, vil vi svare. For i det destruktive finnes bare avmakt og død. Vi vil leve et virkelig og egentlig liv. Ser vi kun tragedie og død, avskjærer vi livet. Livet er så mye mer. Livet er også vakkert. Livet er også fullt av under og fantastiske ting som vi heller ikke forstår, men de har mening. De gir oss mening. Det levende og livgivende har verdi i seg selv og gir oss mening midt i det meningsløse. Vender vi oss mot det livgivende, vender vi oss mot det meningsfulle.

Kjærlighet gir oss mening. Kjærligheten gir oss håp. Kjærligheten gir oss tro.

Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus! Dere vet veien! Og Jesus sier videre de mest fortryllende ord: “Jeg er veien, sannheten og livet”, og han sier videre at det er den eneste veien til Gud. For kjenner vi Jesus, kjenner vi også Gud. Jesus er veien. Følg meg, sier han. Det vil si: Dere skal elske hverandre. Som Jesus har elsket oss, skal vi elske hverandre. Jesus sier: “Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.”

Gud er kjærlighet. Han har åpenbart seg i Jesus Kristus. I Jesus ser vi Guds omsorg og kjærlighet for menneskene. I Jesus får vi håpet. For det var kjærlighet Jesus viste oss. Gjennom sitt liv på jorden viste han oss en standard for hvordan vi skal være mot hverandre. Han viste oss veien, ved selv å gå den. Og han går den sammen med oss. Jesus gir oss ikke dunkle forklaringer som er vanskelig å huske og forstå, når han skal fortelle oss hvor vi skal gå. Han sier: følg etter meg, jeg er veien. Ta tak min hånd, og jeg vil lede deg.

Jesus viser oss det egentlige. Han lar oss erfare det egentlige. Midt i all forvirring og uklarhet finnes det egentlige som alle leter etter.

Det finnes et alternativ til avmakt og død. Det finnes en mening i det meningsløse. Det finnes en redning for menneskene. Vi kan vende oss mot Gud gjennom Jesus Kristus. Vi kan gripe troens gave midt i fortvilelsen. Håpet i Jesus Kristus gir oss mulighet til å leve. Vi kan vende oss mot Gud som er selve livet. Det gir liv. Og det er et alternativ til det grufulle og meningsløse. Å være nær Jesus er å være nær Gud som er kjærlighet. Og kjærlighet gir mening og har verdi i seg selv. Å være vendt mot Gud er å være vendt mot kjærligheten. Kjærligheten kjemper mot det meningsløse. Kjærligheten gir menneskene frihet og lykke, som igjen gir dem overskudd til å overøse sin neste med omsorg og empati. Kjærligheten tar bort det som tynger mennesket og setter det i frihet. Kjærligheten som er full av tilgivelse, nåde og rettferdighet.

Gud er kjærlighet, og han har åpenbart seg i Jesus Kristus. I Jesus Kristus ser vi Gud. Jesus Kristus er veien til Gud, sannheten som er Gud og selve livet som Gud gir. Han er det vi tror på. Han er det vi er vendt mot. I ham er det håp. I ham kan vi glede oss. I ham kan vi hente overskudd til å møte livet og vår neste med kjærlighet. I ham kan vi se Herrens herlighet som setter menneskene fri. I ham har vi håpet om frigjøring for alle mennesker. «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige varer evig!»

La oss be:
Herre Jesus Kristus, du som er veien, sannheten og livet, du har kalt ditt folk til å følge deg gjennom motstand og trengsel til din herlighet. Vi ber deg: Gi oss en trygg tillit til ditt løfte om at trengselen bare varer en liten stund og at deretter følger en evig glede, du som med Faderen og Den hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.