topp

Prekener

Odd Arne Joø: Skriket i Rama

Matteus 2,13-18

Kjære menighet! Vel overstått julefeiring! Nå er det 20.-dag jul, ”20.-dag Knut ringer julen ut” og hverdagen kan begynne igjen. Så også i de bibeltekster vi preker ut fra, som settes opp for hver søndag i kirkeåret. Men det er en ”liten” sak igjen av barndomsberetningene om Jesus. Knapt er englesangen stilnet før vi hører gråt og klage over Herodes’ uhyggelige barnemord i Betlehem på alle gutter under to år. Han ville med det få has på Jesus, han som Herodes’ skriftlærde rådgivere pekte på som en mulig Messias.

De teologiske og historiske spesialistene forteller oss at det ikke var særlig mange barn som ble myrdet, neppe var de flere enn 20 guttebarn. Så veldig mange fastboende familier fantes det ikke i Betlehem. Det er jo ingenting mot de mange barnetragedier vi hører om hver eneste dag, og særlig i julen mishandles barn av dem som har omsorg for dem, eller for eksempel de rundt 20 000 provoserte aborter på potensielt og reelt liv, som utføres i mitt land hvert år, og som knapt nok får noen kristne til å heve øyenbrynene. Hvilke tragedier ligger ikke bak slike beslutninger.

Men også de tjue i Betlehem er hver for seg bunnløse tragedier som følges av foreldres klagerop. Ingenting stikker dypere enn mange foreldres fortvilelse og sorg over barnas skjebne. Det er fulgt opp med klager gjennom historien, fra arme jødiske kvinner i konsentrasjonsleirene, som fikk se bevæpnede soldater rive barna ut av deres favn og føre dem til gasskamrene. Jeg vet hvordan de så ut, gasskamrene, for de fantes i min hjemby, riktignok beregnet for russiske fanger, kamuflert som dusjrom..

Vi kunne fortsette til Afrika. Tragedien fortsetter å øke – der barn i milliontall blir foreldreløse fordi Aids tar livet av foreldrene. Mer enn en tredjedel av befolkningen i Botswana er smittet.

Tragedien når oss fra TV- bilder fra krigens brutalitet i Afghanistan og i andre krigssoner verden over: Vi får høre at barn som leter etter matpakker, iblant finner landminer. Minene sprenges og lemlester barna – om de overlever.

Jeg husker selv hvordan vi lette etter, og lekte med, granathylser og eksplosiver i bunkere etter tyskerne, da den annen verdenskrig var over. I min hjemby hadde tyskerne et kjempestort radaranlegg som varslet om konvoier i Atlanterhavet og som var del av deres forsvarsverk, Atlanterhavsvollen. Og jeg husker min mors angstrop i redsel og hennes advarsler mot å leke med amunisjon.

Vi har venner i det østlige Tyskland hvor fruen i familien som barn måtte se russiske soldater utøve massevoldtekt mot hennes mor. Det setter uutslettelige spor i et barnesinn.

Hva slags fortvilelse finnes det ikke hos foreldre som blir undertrykket og ydmyket, og hvor barna uforstående ser sine foreldre lide?
Hva slags verden er det som søker fienden ”dead or alive” og som jubler når drapsmenn og motstandere drepes? Finnes det i det hele tatt plass til Jesus i vår verden, til han som sa: Vend det andre kinnet til! Gå en ekstra mil sammen med fienden!

Han ville avskaffe fiendebildene våre. Han ga oss enkle etiske regler i Bergprekenen: Guds vilje er å forsones, å tilgi og vise trofasthet og toverdighet i våre mellommenneskelige relasjoner. Å vise kjærlighet. Ha Gud selv som forbilde (Matt 5,21-48).

Idyllen fra betlehemsstjernen fortar seg snart, og vi hører klagen fra Rakel i Rama stadig sterkere. Det gjelder ikke bare en allmektig despot i en liten provins som het Judea for 2000 år siden, ikke bare Herodes og hans lunefulle innfall eller redsel og vern om sin makt.

Jesu fødsel er fred og harmoni for oss, bare så lenge den bærer gjenskinnet fra himmelen. Verden nøler sannelig ikke med å bringe sitt mørke nådeløse bidrag til begivenheten: Hat og angst, flukt og død. Det er noe blodig alvorlig over Guds inntreden på menneskelivets arena. Han kom til sitt eget, sier Johannes 1, men hans egne klarte ikke å fatte hvem han var (Joh 1,11).

Så kan vi kanskje lære et og annet av de første martyrer for Kristus, de uskyldig myrdede barn i Betlehem, lære noe om Herren selv. Han er ikke bare fredsfyrsten, men også er motsigelsens tegn

Han sa jo faktisk også: Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.

Hvorfor ønsker Bibelen så sterkt å holde frem for oss denne og mange andre blodige tragedier, som følger i kristentroens spor de første årene? Det er neppe for å skape angst hos oss. Det er heller for å vise oss noen viktige kontraster, så vi kan se de virkelige verdier, for eksempel om kjærlighet og hat. Det gjelder å kunne skille mellom godt og ondt, og bli sterke til å kjempe kampen for det godes sak, i vårt eget liv så vel som i samfunnslivet.

Vi bruker å si at ”kjærlighet gjør blind.” Ikke noe kan være galere. Kjærligheten er det eneste som har kraft til å gjøre oss virkelig seende. Den som elsker en annen som vi andre bare finner helt uinteressant og likegyldig, har virkelig truffet rett. For den som elsker, har lånt noe av Guds eget blikk, Guds egen omsorg for skaperverket sitt.

Det er hatet som gjør blind. Hatet som slo til brutalt og uten å gjøre forskjell mot alle under to år i Betlehem og omegn. Det var hatet som seiersikker stakk spydet opp i siden på Jesus da han hang på korset, for å se blod, for å forsikre seg om at han var død. Hatet er blindt. For ut av det gapende såret i Jesu side kom frelsens blod, om vi får bruke et gammeldags bilde. Herodes’ hat til alt og alle som truet hans makt og posisjon – det gjorde ham blind.

Han og hans likemenn var blind for den kjærlighet som gjør seende. Josef så hatet og volden som truet mor og barn, og han reddet dem fra soldatenes sverd og flyktet til Alexandria i Egypt. Slik ble menneskehetens håp reddet, slik ble frelsen sikret for deg og meg. Det vil si: Herodes som truet barnet, truet dermed oss alle. Den som retter et slag mot Kristus, han rammer menneskeheten. Ingen har noensinne på samme måte som Kristus gjort seg til ett med menneskeheten. Der Kristus blir fredløs i vår historie, der er det mennesket selv, som menneske og medmenneske, som er truet.

Det er en aktuell virkelighet. Vold og list arbeider hvileløst mot kjærlighet og frelse. Samvittighetstvang og propaganda strømmer mot oss gjennom kyniske medier og den aktuelle voldelige virkeligheten. Man rammer også i vår del av verden Kristusbarnets plass i våre hjerter. Terror kan aldri rettferdiggjøres.

Vi glemmer så lett annen vold, at for eksempel terror mellom baptister og muslimer i Indonesia pågår for fullt, med mord og nedbrente gudshus på begge sider som resultat. For våre trosfeller er det et spørsmål om liv og død, om martyrium. Det er heller ikke lett å være kristen i dagens Tsjetsjenia eller i Peshawart i Pakistan.

Det kan også bli vår skjebne en dag, om vi ikke gjør noe med det. Generalsekretæren i det britiske baptistsamfunnet, David Coffey, sa til Baptist Times i fjor at sekulariseringen er som en gudgitt mulighet for oss til personlig evangelisering blant våre venner. Det var i en kommentar til de dystre og oppgitte kommentarene fra katolske og anglikanske kirkeledere om at stadig færre mennesker besøker kirkene. Sekulariseringen er en positiv mulighet, mener han.

Det er forresten ikke så veldig sant at menneskene i våre samfunn blir sekularisert. Men religioenen blir annerledes – lengselen og søkingen etter åndelig kraft og sannhet finner andre veier enn før. La oss vise at kjærligheten gjør seende.

Vi har også i år feiret Jesu fødsel, enda en gang i fred og frihet, i ødselhet og glede, med takknemlighet og gavmidlhet, her oppe i Norden. Det har fornyet vår kristne overbevisning om at lyset og kjærligheten er et viktigste. At kjærligheten gjør seende. La oss praktisere den resten av året!

Frykt ikke mer, vær ei bekymret.
Vend deg til Jesus, se, herren lever!
Frykt ikke mee, vær ei bekymret.
Gud er full av nåde!
(”Nada te turbe” fra Taizé)

(I denne prekenen har jeg hentet ideer, formuleringer og noen illustrasjoner fra Hallvard Rieber-Mohns prekensamling Menneske først – kristen så ,som utkom i Oslo i 1976)

Betelkyrkan, Umeå i Sverige, den 13. januar 2002