topp

Prekener

Odd Arne Joø: Menigheten – endetidens gudsfolk

Efeserbrevet 4,1-6:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått. Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle, virker gjennom alle og er i alle.

Etter påsken og Jesu oppstandelse og himmelferd, er ikke Jesus synlig til stede i verden lenger. Og likevel er det nettopp det som skjer: Menigheten hans kan enhver se. Den blir hans legeme midt i verden. Det blir oppvekket et nytt gudsfolk, de tørre ben som Esekiel 37 talte om, blir til nytt liv. Guds folk er kommet til live fordi Gud selv har oppvekket det og inngitt det nytt liv ved sin Ånd. Det hører også med til påskens budskap. Guds folk er gjenoppvekket og blir utbredt, sendt til Israel og til verden. Dette folket er følgene av hans oppstandelse. Og apostlenes offentlige vitnesbyrd om Jesu oppstandelse, er uløselig knyttet sammen med skildringen av det urkristne menighetslivet.

Dette er bakgrunnen for det Paulus skriver i denne delen av Efeserbrevet, der han begynner med en sterk henstilling, han bønnfaller dem om å leve og vandre verdig kallet de har fått, i overensstemmelse med de store ting som Gud har gjort for dem og blant dem. Og her er vi ved noe grunnleggende i den kristne menighet: Her gjelder det ikke å herske, kommandere og bestemme. Her gjelder det å veilede, oppmuntre, peke på hva Gud gjør. Her gjelder det å tjene han som er grunnen til vårt liv, Gud, han som er alles far.

For det første:

Menigheten er et fellesskap av mennesker. Det første er at de troende knytter sine liv til hverandre. Ingen i flokken lider nød, fordi de deler alt med hverandre. Da er det ikke bare vakre ord om nytt liv som blir forkynt, det blir praktisert og gir forkynnelsen av den oppstandne kraft. Tilhørerne kan se med egne øyne hva som er skjedd. Menighetene som ble dannet etter påske og pinse er ikke bare rent åndelige størrelser. De er likeså konkrete som Jesu oppstandelse var det. Disiplene fikk ta på Jesu hender og føtter, og de fikk spise sammen med ham. Den nye legemligheten er menigheten, konkret, synlig og håndgripelig. Et nytt samfunn med alle de sosiale trekk på godt og ondt som sosiologien kan oppvise. Det er mange underlige skapninger blant Guds barn!

Jesu nærvær i verden er en håndgripelig realitet. Det gjelder oss.

Kallet er at man skal være i Kristus, uansett ytre livsomstendigheter. Vi får ikke detaljerte forskrifter fra Paulus hva det betyr. Vi får et større ansvar, vi blir oppmuntret til å leve i overensstemmelse med Kristi kjærlighet og håpet som Gudsriket omfatter. Det er livets mål.

Kallet er til fellesskap. Dette går så stikk i strid med det som er livets mål i dag: Å få realisert seg selv. Snart er bortimot hver annen husstand bare et menneske. Og selvsagt er det godt om vi får virkeliggjort våre evner og ønsker og muligheter. Selvrealisering er en mulighet vi skal takke Gud for, å få arbeid og oppgaver man liker. Men det finnes også en bakside: Ensomheten. Det er verst for dem som er utenfor. Å skape fellesskap er å være sammen med barna og barnebarna, å få hjelpe noen, å få gi og ta. Å få tilhøre en menighet.

Noen enkle retningslinjer får vi, som handler om den gjensidigheten, saktmodigheten, ydmykheten, vennligheten, overbærenheten og toleransen. Det synes å være passive dyder, dette. Men menneskelige ønsker og ærgjerrighet fører til selvhevdelse og skryt, som er nedbrytende for det kristne fellesskapet. De passive dydene er nødvendige for at den aktive kjærligheten skal få utfolde seg.

Det er Åndens frukt. Og vår smerte: Vi praktiserer dette så lite. Ta for eksempel ydmykhet: Det er nærmest blitt et politisk slagord. De som får høye politiske embeter er ydmyke innfor oppgaven – det skal de da slett ikke være! De skal utøve makt, sette ideer de tror på ut i livet. De kan ha respekt for oppgavens storhet. Nei, ydmykhet er noe annet. I antikken var det slaven som skulle være ydmyk, underdanig. Det var ikke mulig å kombinere med selvrespekt og selvrealisering å opptre som en slave. Men kristen tro er slik: Det handler om tjeneste, offer. Paulus selv sier han sitter i fengsel for de troendes skyld. Kristen makt er å være en tjener og gi sitt liv for andre. Det stammer fra selve inkarnasjonen: Kristus ga avkall på sin guddommelighet og ble menneske som oss, og ofret seg selv – på forbannelsens tre.

For det annet:

Gudsriket er nærværende i verden i det nye fellesskapet. Jesus talte mye om Guds rike i følge de tre første evangeliene. Ordet betyr Guds herredømme. Vi hører lite om dette i brevene. Det skyldes kanskje noe annet: At Guds rike som endetidens folk er etablert, at menigheten er der. Vi trer inn i dette riket ved dåp. Dåpens nåde er at den setter oss inn i gudsrikets håps sammenheng. Vi blir rett og slett nye skapninger, født av vann og ånd. 2 Kor 5,17 sier: Derfor, hvis noen er i Kristus da er han/hun en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. Guds herredømme i verden svever ikke uten form og skikkelse i verden, det har fått konkret form i mennesker som Gud har skapt til et endetidens folk og stadig legges nye mennesker til det. Å ta imot Kristus og bli døpt har å gjøre med å innvie seg til påskens herre, å dø med Kristus, som det heter i Romerne 6,3-4. Derfor griper dåpen helt inn til kjernen i vår personlighet, det har å gjøre med vår død og vårt nye liv å gjøre. Gjennom tro og dåp hører du Kristus til. Gal 3,26 sier: For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Og så fortsetter Paulus i vers 27: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.

Vi er midt i verden. Ikke bak lukkede vegger. Vi skal leve vårt liv i denne verden.

For det tredje:

Kristi legeme er midt i verden, her skal vi vise de grunnleggende kristne verdier. Den største av dem er kristen enhet. De nydøpte vokste inn i en menighet der menneskene knyttet sine liv til hverandre, bar hverandres byrder og handlet ansvarlig overfor hverandre. Men menigheten er ikke et spørsmål om moralsk oppvisning. Som denne teksten fra Efeserbrevet vitner om, er det ikke uten problemer å være i verden: Kirkens historie er en beretning om menneskelighet, om splittelse, selvhevdelse og konkurranse. Det begynte med tragiske splittelsen mellom jøder og hedninger – det som skulle vise at nå hadde det skjedd en grunnleggende gjennombrudd for enhet. Kristus hadde gjennom sin død brutt ned skillegjerdet mellom etniske grupper. Vi har vent oss til at Guds folk er splittet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, heter det i teksten, slik som det er ett legeme og en Ånd. I begynnelsen av Johannesevangeliet heter det at ingen noensinne har sett Gud. Men Jesus er avtrykket, avglansen, bildet, av ham i denne verden. Nå er ikke han her heller, synlig. Men menigheten er her. Den er synlig. Kan vi se hans Ånd, se Gud, gjennom den splittede kirken?

Det er tre ledd i den urkristne credo som vi finner her i vers 4-6

1) En Herre
2) En Ånd
3) en Gud og alles Far – Gud er far.

I en liten bok om Efeserbrevet forteller Nils A. Dahl at greske tenkere strevde i århundrer med problemet med enhet og mangfold i universet. Et gammelt ordtak sa nok at alle ting er ett. Iblant ble det formulert på lignende måter som i Efeserbrevet. Den øverste guddom ble identifisert med universet og tenkt som den som sto bak alt mangfoldet. Den greske enhetstanken er panteistisk, det er noe guddommelig i alt. Gud og verden er i bunn og grunn av samme slag. Dermed kan alt omfattes av dette. Vi får en religionstype som skulle passe også dagens mennesker bra: Alt er like bra, vi kan plukke litt her og litt der og sette sammen vår egen religionstype.

Bibelens Gud har et element av eksklusivitet i sin monoteisme. Den ene Gud har ingen andre ved sin side. Han er Gud, vi er hans skaperverk. Hans universelle herredømme kommer til syne for oss som åpenbaring og utvelgelse. Han velger å åpenbare seg i Jesus. Han velger å kalle oss til Jesu etterfølgere.

Gud er ikke all religions felles kilde, som vi mennesker så har forkvaklet i mange motstridende retninger. Att de aller fleste mennesker i denne verden har en tro, vitner om hvordan Gud har skapt oss, at vi har evnen til religion. Men Gud har heller ikke bundet seg til noe spesielt sted eller en spesiell etnisk gruppe eller nasjon. Gjennom den ene Jesus, er den ene Gud gjort kjent for oss som alles far. Bare i Jesus blir vi kjent med hvordan Gud egentlig er. Her er det både en kosmisk og en kirkelig dimensjon: Gud er far for oss alle, han er i oss alle. Men han er også alles far som er over alle. Altså er kristen tro både eksklusiv og inklusiv: Han møter oss i menighetens Herre, og han omslutter oss alle, og han kaller oss alle til å bli ett med ham, i det bånd som binder oss sammen i menigheten, gjennom Ånden som skaper tro og et liv i etterfølgelse.

Herre Jesus Kristus, Du ble født av en jødisk mor. Du frydet deg over troen hos en syrisk kvinne og en romersk soldat. Du tok imot grekerne da de søkte deg. Du lot en afrikaner bære ditt kors. Vi takker deg for at du også tar imot oss slik vi er. Gjør oss til ett i deg. Gi oss visdom og vilje, kraft og mot til å følge i dine fotspor. Fyll oss med din egen Ånd såt vi får lede mennesker av alle raser inn i ditt rike.

Amen.