topp

Prekener

Odd Arne Joø: Du er verdifull


Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!…Og det ble slik. Gud så på at alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.”

Slik lyder essensen i Bibelens ord i 1. Mosebok 1, 27-31. Dette skal jeg nå preke om, dvs. jeg skal dele noen tanker med dere om hvor verdifull og enestående Bibelen sier at hver og en av dere er. Vi har snakket om det i bibelgruppen og i andre sammenhenger, og vi har undret oss over hvor forskjellig menneskenes kår er som skapninger. Men vi begynner med et svært så vidløftig og vidt spørsmål:

Hva er et menneske?

Det kommer an på hvem du spør. Dette er et livsfarlig spørsmål å stille i denne menigheten for en skarve predikant. Vi burde stille det til legene her, bioingeniøren som jobber med genteknologi, samfunnsviteren, som arbeider med mennesker i samfunn, og helsepersonell som jobber på sjukehjem og med døende. Juristen har også mye å si oss om dette, likeså sosionomen. Hva mener assistenten på avlastningshjemmet som tålmodig tar seg av sterkt pleietrengende barn? Hva med mor og far som sitter med et funksjonshemmet barn i sin favn, og hvor det preger hele familiesituasjonen?

Og vi burde stille spørsmålet til hvert enkelt, kanskje. Jeg vet ikke hvilke svar jeg ville få om jeg nå ba noen av dere om å svare i en kort definisjon ut fra deres fagfelt og deres erfaring.. Men forskjellig ble nok svarene. Vi kunne svare med henvisning til individuelle motiver, fysiske forhold og sosiale systemer. Vi kunne komme inn på spørsmål om at alt er fastlagt og bestemt på forhånd av Gud eller kosmiske krefter, og avhengighet kontra frihet, natur og verden.

Mennesket kan feile, det vet vi jo av egen erfaring. Det kan også glede andre, og det kan lære, osv. La meg da bare si at denne prekenen er en troendes nokså umiddelbare tanker midt i de troendes forsamling. Og, det skal medgis, at tanken har streifet at det er forskjell på et friskt voksent menneske, og et som i årevis har ligget og ventet på døden, nokså dement. Eller hva med det mentalt handikappede barn i forhold til det friske. Hva er et menneske? Hva gir det så stor verdi at det er verd å bevare livet nesten for enhver pris?

Siv Nordrum har en tankevekkende artikkel i avisen Vårt Land i fredagsnummeret om ”En stesønn”. Siden hennes stesønn har Downs Syndrom fikk hun under sine egne svangerskap ekstra ultralyd osv. og spesiell oppmerksomhet fra legene, underforstått, at om det var noe ”galt” med hennes foster, så kunne man gjøre noe – avbryte svangerskapet. For man hadde vansker med å klare to funksjonshemmede barn i familien. Hun skriver:

”Men i all sin omsorg og varme utsondret helsevesenet noe annet: En utvetydig holdning om at menneskeverdet er knyttet til det velskapte. Jeg så – tett på – at mye av vårt samfunns omsorg for funksjonshemmede ikke stikker så dypt. Den ubehagelige sannhet er at de fleste ikke vil ha dem.
Det er dyrt, det er tungt, det er sørgelig, det er slitsomt. Vi lever travle, materialistiske liv som knapt har plass til velfungerende, velskapte barn. Alt som smaker av friksjon er uvelkomment. Irriterende.” Videre skriver hun: ”Jeg ser hvordan samfunnet fungerer i menneskeverdspørsmål. Hvilke løsninger som velges overfor de svakeste…”

Også Bibelens forfattere stiller spørsmålet om hva et menneske er på en rekke måter, og i mange sammenhenger. De gir ikke alltid enkle svar heller. Den snakker om mennesket som sjel og legeme, som er under innflytelse av Ånden på den ene siden, og kjødet eller ondskapen på den annen, og som blir dratt mellom disse to ytterpunktene. Bibelen forsøker å se på spørsmål som menneskets mulighet for vekst og fall, seier og nederlag, våre tragiske valg, lidelse og død. Der fallet er en mulighet, må oppreisningen også være det.

Men livet er også:

Valg og frihet: Ansvarlig handling viser at personlig frihet finnes.
Verdi i forhold til kjærlighet, dvs. et annet menneske, jeg kan bygge opp positive forhold, relasjoner.
Verdi i forhold til at du gjør noe verdifullt.
Verdi i forhold til at du oppfyller dine muligheter, at du realiserer de krefter som er i deg, det vi kaller mening i livet.

Det spesielle med teologien er at vi forkynner: Du er villet av Gud.

Jeg arbeider ut fra en forutsetning: Troen på og bekjennelsen til Gud som skaper, som en grunnerfaring i menneskelivet. Det blir mer, en personlig bekjennelse: ”Jeg tror at på Gud Fader, himmelens og jordens skaper.” Jeg tror at Gud har skapt akkurat meg. Jeg tror at jeg er villet av Gud. Følgelig tror jeg også at alle er villet av Gud. Men det tragiske er at de færreste barn som fødes inn i denne verden får det godt i livet sitt. Det er et kjempeproblem i forhold til troen på en god skapergud, og at han skapte alt godt, at livet er villet, at det likevel er så mye som peker i andre retninger.

Vi hører med blant det skapte, Guds skaperverk, men vi er noe mer. Vi hører med som det siste av en lang rekke skapninger som Gud har frembrakt og villet. I den andre skapelsesberetningen i Bibelen møter vi nettopp samhørigheten: Vi er skapt av denne verdens materie. Vi er skapning, vi er ikke guddommelig.

Det er noe spesielt med mennesket av alt det skapte: At det er åpent mot det evige, det uendelige. Ingen andre levende skapninger viser dette, så vidt vi vet da. Mennesket har evnen til religion, til tro og håp. Vi tror det skyldes Gud at det er slik.

Imago dei: Skapt i Guds bilde.

Hva betyr det å være skapt?

(1) Det innebærer at vi hører sammen med hele skaperverket. Vi er ikke guddommelig, eller skiller oss ut fra denne verden gjennom en guddommelig opprinnelse. Skapertanken setter et skille mellom Gud og oss. På den ene siden er Gud, på den andre er skaperverket.
Det betyr at jeg mottar livet som en gave fra Gud, jeg lever fordi Gud vil det. Det betyr videre at jeg ikke har en udødelig sjel i en viss forstand. Deler av jeg-et skal ikke leve videre i all uendelighet. Men enten jeg lever eller dør, hører jeg Herren til, sier Bibelen. Gud har bestemt meg til evig liv hos seg. Meg. Samme person og identitet som her i livet, og likevel noe helt nytt – med et herlighetslegeme, en form, som passer til den nye eksistensen, som Paulus sier. Jeg eksisterer ikke i kraft av meg selv. Det gjelder også livet etter døden: Gud nyskaper meg til et helt menneske.
Hva da med døden? Er den en gudvillet størrelse? Den er del av skaperordningen. Ikke så lenge etter unnfangelsen begynner cellene å spesialisere seg. De vet plutselig hva de skal bli. Noen forsvinner også. Svømmehud-cellene mellom fingrene dør. Men etter syndefallet er døden blitt noe mer, en fiende som ønsker å bryte forbindelsen mellom Gud og meg, mellom Guds løfter og oppfyllelsen av dem. I stedet for livssamfunn med Gud kan døden bety at mennesket blir skilt fra livet, fra Gud, fra evigheten. Mennesket er ikke syndig fordi det er skapt, men fordi det falt. Synd er et religiøst begrep som er noe annet enn umoral. Det kan være det og. Synd dreier seg først og fremst om mitt forhold til Gud. Gud så at det han skapte var godt. Men menesket vendte oss bort fra Gud, til oss selv.

(2) Vi tror at vi er skapt i Guds bilde. Det er det andre spesielle med menesket, i tillegg til at vi er skapt av en god Gud som vil at vi finnes som en del av skaperverket. Dette bildet er tolket på mange måter. Det har med menneskets særforhold til Gud i forhold til resten av skaperverket: Vi kan be, stå i en levende relasjon til Skaperen, som bare kan sammenlignes med et personlig forhold. Vi ser Guds ansikt eller vesen i Jesus. Vi kan skape kultur rundt oss. Vi kan skape samfunn med andre mennesker.

Det i oss som minner om Gud og hans herredømme: Dvs mennesket er satt inn i skaperverket som Guds representant, og skal handle på hans vegne, forvalte livet. Utøve makt i skaperverket: Ta vare på det, på vegne av skaperen. Vi skal sørge for at det er Gud som æres og lovprises, ikke skaperverket. Dermed er det Gud som definerer hva vi er, og han setter grenser for vår frihet, og vår makt.
Imago Dei, gudsbildet i oss, er altså siden en relasjon til Gud – samfunn, fellesskap med ham.

(3) Det har også å gjøre med evnen til å skille rett fra galt. Vi er styrt ikke av impulser, men av vilje og fornuft og følelser, vi er i stand til å lytte og læreselv justere kursen i vårt liv, vi kan forme vår fremtid, vi kan angre. Dette er også uttrykk for gudsbilledligheten. Det handler om vår funksjon i skaperverket, det oppdrag vi har fått.

Men også funksjonshemmede, og folk uten det vi kaller fornuft og vilje, og rusmisbrukere og alle andre mennesker, er skapt i Guds bilde, skapt til fellesskap med oss og Gud. Også her skal vi se Guds ansikt. Gudsbildet i oss kan ikke reduseres til det vi gjør, eller hvilke roller og funksjoner vi har. Som personer er vi alltid mer enn det som lar seg observere og prøve og teste.

Derfor har vi plikt til, noen av vil si at det er et privilegium, andre har like stor rett til å kalle det en byrde, å respektere ethvert menneske som menneske, som personlighet, og se til at det behandles som et mål i seg selv, et subjekt, ikke som gjenstand. Da Jesus skulle si litt om prestisje og rang mellom disiplene i forhold til deres posisjon i Gudsriket, stilte han et lite barn midt blant dem – en liten snørrunge, ville vi kanskje si. Det er modellen på storhet og viktighet.

Vi er likeverdige i samfunnet og for Gud: Gal 3,28.

Galaterbrevets 3 kapittel og 28 vers er vi så vant til å lese at vi knapt hører det revolusjonerende i det:
Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Vi har ikke vært flinke til å trekke de praktiske konsekvensene av dette synet. Dette er en konsekvens av troen på Jesus. Han sier at Gud er vår far, han er vår bror og vi er søsken. Bildet av Gud som forelder har konsekvenser for oss: Vi er hans barn, arvinger til løftet, til Guds rike, sier Paulus.
Dette er da den tredje verdien: Vi er arvinger til Guds rike, likeverdige fordi vi alle er Guds barn.

Til slutt: Hva er meningen med livet?

Kanskje vi ikke skulle stille dette spørsmålet først, men søke å leve, og at andre fikk leve ut fra sine forutsetninger. Så kan du på mange måter fylle ditt liv selv, det er ditt ansvar, livet er lagt i dine hender og du skal forvalte det, foredle det, pleie det – i forhold til deg selv, dine medmennesker og Gud. Men om vi nå skal komme med noen puslebiter i det store mysterium som livet er, kunne det bli tre:

1) Selvrealisering: Bla. Et arbeid man liker. Oppgaver å gjøre. Følelsen av å få brukt seg selv.

2) Fellesskap. Ensomhet er det verste, Hjelp noen, være disponibel, vær sammen, ta imot og gi i et jeg-du-forhold, et ekteskap, en bibelgruppe, en vennekrets, en menighet.

3) Å finne nåden, å bli frelst, søke tilgivelse og bli benådet. Mot det som er trenden: dyktig, pen, rik, vellykket. Flott om du er det. Men livet er noe mer. Verdien ligger et annet sted.

I forhold til Gud og de oppgaver han gir deg i skaperverket og i menneskefellesskapet skal vi huske dette: Gud ser på oss som mer verd enn hele verden. Så mye verd at han ga oss sin sønn -–både for at han kune vise oss hva det vil si å være sant menneske, og for å demonstrere for oss hvor stor verdi Gud gir oss, så stor at han ga sin sønn. Og så får vi forhåpentlig vis oppdage iblant at det er en sammenheng i livet vårt, at Gud leder.

Amen.