topp

Prekener

Odd Arne Joø: Timen er kommet: Triumf og tjeneste

Johannes 12, 23-33 (20-36)
Les 4 Mos 21,4-9 og 1 Tim 2,4-6

Fastelavenssøndag er mye mer enn boller med krem og bjørkeris med kylling-fjærer på. Det er mye mer enn karnevalsløyer. Det er kjærlighetens dag, fordi den handler om den vei Jesus gikk, ikke bare den tunge veien til Jerusalem, som endte med hans død på et kors, men særlig at grunnen til at han dro dit, ja, hele innholdet i hans liv, er preget av kjærlighet – kjærlighet til Gud og til mennesket. Derfor passer det jo for så vidt også at denne søndagen er blitt Mors Dag.

Neste søndag er første søndag i fasten, hvor de underliggende temaene under tekstene handler på den ene siden om kamp for å underkaste seg Guds vilje, og på den annen side komme til klarhet om veien å gå. Fastetiden skal påminne oss om at Jesus er Guds lidende tjener, han som kaller oss til å følge etter ham. Kirkeårets tekster er så pedagogisk lagt opp, at fra nå og til påske skal vi forberede på det glade og triumferende budskap, ”han lever og jeg skal få leve.” Påsken er kristenhetens største høgtid. Den er frelse. Det krever en forberedelse. Vi skal ta imot frelsen. Da gjelder anger, bot og omvendelse.

La oss se litt på teksten. Det er tilsynelatende mange motiver og mange enkeltord som her er satt sammen. Det handler om kampen mellom godt og ondt, kjærlighet og hat, lys og mørke, død og liv, nederlag og seier. Om man vil, kan man dele inn i tre grupper:

- Døden leder til livet 20-26
- Jesus gjør Guds vilje når han dør, det fører til opphøyelse 27-30
- Kampen mellom liv og død er kampen mellom lyset og mørket. Den utkjempes i denne verden, 31-36. Det gjelder det evige liv.

Dette handler om kjærlighet av et dypere slag, en menneskekjærlighet som gir seg selv helt, som ofrer seg selv, som betyr å følge etter Jesus.

- Timen er kommet – la Guds navn bli forherliget, sier Jesus. (Det minner oss om bønneleddene i fadervår),
- når felles dommen over denne verden – denne verdens fyrste kastes ut,
- når Jesus løftes opp fra jorden, skal han dra alle troende til seg. Han går foran til Guds rike for å forberede plass til oss.

Er det få som blir frelst, er et av spørsmålene som blir stilt i de tre første evangeliene. Johannes 14 svarer: I min fars hus er det mange rom.

Tiden er kommet, står det – vi husker tilbake til underet i Kana i kapittel 2 i Johannes: Der er tiden ennå ikke kommet, sier Jesus i samtalen med sin mor. Tiden for å stå offentlig frem med budskapet, tiden for å fullføre livsgjerningen.

Og så finnes det flere dyp i begrepet ”tiden er kommet”: Den avgjørende hendelse i Jesu liv er nær: Han kommer til å bli arrestert av jødene. Nå skal avgjørelsen falle, nå skal verket fullbyrdes. Det er dette disiplene ikke kan skjønne.

Men samtidig snakken han på et enda dypere plan: Menneskesønnen skal forherliges, opphøyes, triumfere, få suksess, gjenspeile Gud. Og dermed kommer til og med de døde til å få høre Guds stemme, dødsrikets porter åpnes, himmelriket er kommet nær, skaperverket får en ny sjanse til fellesskap med skaperen.

Så skjer det på en paradoksal måte: Guds herlighet blir åpenbart i det som synes som det totale nederlag, det som betyr å være uten fellesskap: Døden, korsdøden til Jesus, den totale fornedrelse, dømt som en forbryter, utlevert til okkupanter, den blir sett i lys av oppstandelsen, og ser vi den fra en slik synsvinkel, da er den en forherligelse – det er den mektige hendelsen som fører sønnen til faderen, for at den åndelige herlighet, ære og makt som Jesus har hatt fra sin far, skal bli hans etterfølgere til del. Miraklet heter Jesu oppstandelse. Seieren over nederlag og mørke, hat og død, skjedde på Jesu kors.

Vers 24-26 tydeliggjør hva han mener i et helt konkret bilde, hentet fra jordbrukssamfunnets erfaring. Det bildet finnes i mange varianter i NT. Hvetekornet legges i jorden. Der dør det. Resultatet, som man forundret seg over, blir at det vokser frem et aks fullt av mange korn.

Anvendelsen er enkel. Det kommer til å bli mange kristne, mange Jesu etterfølgere. Det skal bli en misjonstid, en tid for forkynnelse av Guds rike – en oppgave som vi har.

Markus 4,1-9 har et lignende bilde, såingen tydeliggjør Guds rikes hemmelighet, det vokser frem uten at vi egentlig er klar over det.

Hos Paulus finner vi også en variant: Fordi Jesus er oppstått, skal også de kristne oppstå til nytt liv, heter det i 1 Kor 15,37ff.

Her i vårt bibelavsnitt: Jesus i sin egen person er det legemlige uttrykk for Guds rike. Han er Gud i denne verden.I vers 25 får vi et ord som kan virke oppsiktsvekkende: Jesus oppfordrer sine tilhørere til å hate sitt liv for å bevare det. Lignende utsagn finner vi i de tre første evangeliene ”den som vil redde sitt liv skal miste det” (Mark 8,35), den som finner sitt liv skal miste det” Matt 10,39), den som forsøker å bevare sitt liv skal miste det (Luk 17,33). Poenget for alle er å våge å sette sitt liv på spill for å vinne det egentlige livet.

Her i Johannes blir enkelte Jesusord omformeti forhold til de tilsvarende ordene i de tre første evangeliene. Dermed får de ny tydning: redde og finne erstattes av elske, miste erstattes av hate. Ordet ”for min skyld” erstattes av ordet ”her i verden”. Det er naturligvis ikke snakk om å hate aktivt. Det er semittens måte å uttrykke seg på for å få frem budskapet at man bruker slike ord. Andre steder i evangeliene sies det at vi skal hate far og mor. Ordet brukes som et uttrykk for verdivalg, om vi får si det slik: Kjærligheten til Jesus skal føre til lojalitet mot ham, fremfor de tradisjonelle i samfunnet.

Å sette sitt liv på spill for å få tak på Guds rike som møter oss i Jesus, det betyr at du skal elske – da satser du, da elsker du, da er det ikke snakk om beregning for å beskytte og berge seg selv. Det kan tvert imot bety å gi sitt liv, å være til for andre, å ofre seg selv, mitt i denne verden.

Vers 26 viser konkret hvordan dette gjøres i nært fellesskap med Jesus. Det står: Her kommer vi inn på temaer som er gjennomgående i evangeliene: tjene og følge. En disippel skal ikke bare tjene andre mennesker, men først og fremst Jesus som han følger etter.

Belønningen eller resultatet for et liv i Jesus etterfølgelse nevnes i slutten av vers 26: Å få ære av Gud fader, dvs. få evig liv.

Jesus hadde sin oppgave i verden. I følge Filipperbrevets mektige hymne i kapittel 2, ga Jesus avkall på sin guddommelighet, og ble en tjener for menneskenes frelse. Derfor ble han fornedret, døde på et kors. Han fulgte Guds vilje. Han ville gi oss et rett forhold til Gud. Oppstandelsen blir derfor forherligelse, opphøyelse. Han sitter ved Guds høyre hånd. Han har himmelrikets myndighet i sin hånd.

Det handler om guddommelig kjærlighet. Denne kjærligheten har mindre karakter av følelser enn beslutning, vilje og handling. Det heter i Johannes 15, 10: ”Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet.” Vi kan leve oss inn i og meditere over Jesu liv, han som både er den lidende og den triumferende. Det triumferende peker for oss frem mot livslyst, tro og håp – for andre.

Grunnlaget for dette er altså at han som ytre sett var den fattige omvandrende predikanten fra Nasaret, tjente sine medmennesker i deres nød og fortvilelse. Han måtte sette sitt liv til for sitt helhjertede engasjement. Han var villig til konsekvent å følge Guds vilje. Det førte til det som på ett plan, på overflaten, ser ut som nederlag og død, men som på et dypere plan viser oss Gud, det blir en forherligelse, en opphøyelse. I fornedrelsen vises viljen til å gjøre som Gud vil, der ligger kjærligheten. Den er villig til å tåle alt.

Til syvende og sist handler alt om Gud. Slik er det også i Fadervår, som vi ber hver dag, og i hver gudstjeneste: Det begynner med en bønn om at Gud må få førsteplassen, at hans navn må holdes hellig, at han må bli konge og at hans vilje dermed må skje blant oss. Vi ber om at Gud skal gjøre denne gjerningen i oss og med oss. – Og så avslutter vi bønnen med en lovprisning til Gud, for hans rike makt og ære – vi ber om at den må vare evig.

Vi har i deler av vår vestlige, hvite, mannsdominerte middelklasse- frikirkelighet en tid hatt en retorikk som har en tendens til å fremheve det triumfalistiske og vi har holdt unna det tjenende, ofrende og lidende i fromhetsideal og trosutøvelse. Ja, så mye fremhever man i en fromhetstradisjon dette at Gud vil det beste for oss og har all makt til å gjøre noe for meg – at man forherliger helse, status, makt og velstand som livets mål. Det viktige blir da å realisere seg selv og sine evner, ikke å fremheve Jesus og vise solidaritet og medmenneskelighet. Man sier at Gud vil velsigne oss på denne måten.

Sagt negativt, at dersom vi ikke lykkes materielt og helsemessig sett, så er det et tegn på at vi er borte fra Gud. Det er et hån mot alle lidende og fattige mennesker i denne verden, som kjemper for å overleve. Å ofre er et ord som ikke er på moten i kirken sammenheng.

Å betone offer, tjeneste og lidelse – det betyr ikke at vi sier nei til triumfen og seieren. Men triumfen kanskje ligger et annet sted enn at vi skal få det så fint og godt. Det ligger i at vi seirer over småskårenhet, at Janteloven må vike, at vi bekjemper undertrykkelse og fornedring. At vi viser vår solidaritet med kvinner som fornedres, enten det skjer ved tvangsekteskap eller ved tradisjonelle mannsdominerte maktstrukturer i kirke og samfunn. Triumf betyr seier over det onde og destruktive. Det betyr ikke at vi finner sieren i det pompøse og elitepregede. Men kanskje vi skulle sette noen spørsmålstegn ved våre egne verdier. Mesteren fra Nasaret kalte oss til å gi avkall på trygghet i denne verden, og følge Jesus i tjeneste.

Amen.