topp

Prekener

Odd Arne Joø: Kjærlighetens provokasjon

Lukas 10,25-37

Kjære menighet!

La dere merke til forskjellene mellom lesetekstene og prekenteksten fra evangeliet? I avsnittet fra Det Gamle Testamentet, i 3. Mosebok kommer kjærlighetsbudet i en sammenheng med forhold til slekt og landsmenn, og andre moralske spørsmål, som seksuell omgang med naboens slavinne, parring mellom to dyr av ulik art, osv. Det blir et påbud blant mange. Neste-begrepet i det avsnittet er tydeligvis begrenset til landsmenn og stammefrender. Avsnittet i 1. Johannes’ brev handler om å elske sine brødre og venner, sine medkristne. Så defineres denne kjærligheten, som den som Gud har vist mot oss da han ga sin Sønn, og som i vårt liv blir et resultat av dette. Begge deler er høyst legitime måter å forholde seg til andre mennesker på. Det er bare ikke nok, eller godt nok. Nestebegrepet kan ikke begrenses til slekt, venner og nasjon, eller gjøres til et teoretisk definisjonsspørsmål.

En grenseløs kjærlighet

Ifølge Lukas er Jesus langt mer radikal. Mesteren visste hva han sa da han pekte på kjærlighet som et påbud for troende, som det ene nye bud han ga. Ikke bare skal det være et identitetsmerke på Jesu etterfølgere. I lignelsen vi leste, er det snakk om en grenseløs kjærlighet, til og med mellom mennesker som tradisjonelt ikke hadde noen som helst forpliktelser overfor hverandre. Tvert imot: Det er all grunn til å tro at jøder og samaritanere hadde et svært så skeptisk syn på hverandre, kanskje til og med direkte hat. Samaritanene var annerledes – ikke riktig rene i de frommes øyne, kanskje ikke helt menneskelig. Det finnes noen av samaritanerne igjen selv i dag, noen få hundre har overlevet århundrenes spott og mistenkeliggjøring.

Det er svar på et fiendtlig innstilt lærd menneskes sleipe spørsmål at Jesus svarer som han gjør. Utgangspunktet er tilsynelatende greit nok. Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Kreves det noe av meg, og i så fall i forhold til hvem eller hva, for at jeg skal bli frelst? Evig liv er jo et av de hyppigere begreper vi finner i Bibelen, særlig i brevene i NT, og som altså menighetene var, og fremdeles må være, opptatt av. «Elsk Gud av hele din sjel og kraft»– er svaret, et uttrykk som i Markus og Matteus brukes i en annen sammenheng, der er spørsmålet etter hva som er det største budet (Mk 12,30; Matt 22,37). Så legges det da til budet om å elske sin neste som seg selv. –Rett svar, sier Jesus til den lærde. Gjør det, så skal du leve.

Det er i seg selv et påbud! Jesus er ikke interessert i en debatt om tolkninger og meninger. Her er det praktisk liv og handling som teller. Gjør noe med det! Det er nå den lovlærde selv ikke aksepterer det åpenbart rette svaret, men avslører at han ikke er interessert i annet enn å sette Jesus fast. For han fortsetter: Han krever en definisjon av nestebegrepet: Hvem er da min neste? Spør han. Ut fra 3 Mosebok er svaret naturligvis israelittene, folket. Senere i den boken blir det utvidet til dem som bor i landet, og proselytter (som det oversettes med i LXX). Altså blir det et spørsmål også om hvor hyppig kontakt du kan ha med andre folk enn dine egne, uten at du blir uren, blir uskikket til å ha et aktivt og rett gudsforhold.

Etter dialogen kommer den berømte lignelsen, en av de fineste i evangeliene, hvor en mann på vei til jødenes religiøse sentrum blir overfalt av banditter. Det er ikke noe sentimentalt her, men brutal virkelighet. Ranerne stjal det han hadde, klær og eiendeler, altså ikke noen kjærlighet for annet enn det å skaffe seg rikdom på bekostning av andre. De første som kom forbi, presten og levitten på vei til tempeltjeneste, var i grunnen ikke noe bedre. Det fantes kultiske renhetsforskrifter som begrenset deres mulighet for omgang med tvilsomme individer. Like greit å la det halvdøde ransofferet ligge.

De to er vel anerkjente og etablerte religiøse mennesker, som hadde innviet sitt liv til hellighet, som visste hvor grensene gikk for det som passet seg. De hadde sitt livskall å ta vare på, sine religiøse prinsipper. De gikk forbi på den andre siden av veien. Jeg passer mitt og du ditt. Det gjelder å bevare sin renhet, ta vare på det som er ens egenart, det som gjør en annerledes og bedre enn andre.

Så kommer samaritaneren, da, fienden som blir helten med det gode hjerte. Det er ganske provoserende sagt av Jesus, også fordi denne folkegruppen viste fiendtlighet overfor Jesu egen tjeneste (i Lk 9,53).

Den positive holdningen begynte da han kom nærmere og fikk se. Han syntes synd på et medmenneske. Det er fienden som viser seg å være en god nabo. Nå er det ikke lenger en lærd definisjon det er snakk om, men handling, det å gi gaver og ta en risiko – i det stykket er den foraktede samaritaneren et godt moralsk eksempel.

Skal vi ta det bokstavelig?

Er det mulig for oss å vise slik kjærlighet? Det finnes utallige eksempler opp gjennom kirkehistorien på at kristne praktiserte nettopp dette.
De første kristne i byene rundt Middelhavet gjorde det. De hadde knapt nok noen strategi for evangelisering. Gudstjenestene deres var stort sett en intern sak, og ganske så fremmedartet og uinteressant for dem som ikke var interesserte i utgangspunktet. De hadde derimot noe annet. De varsynlige i sitt nabolag, tydelige som det nå heter. De dannet små synlige samfunn av troende som viste kjærlighet til hverandre. De krysset sosiale barrierer som den gang var ganske uoverstigelige. Menn og kvinner, slaver og frie, kom sammen i de private hjemmene til fest og bønn. De gjorde store tjenester for storsamfunnet. De tok seg av fattige, for eksempel enker og de sørget for begravelser. Menigheten i Roma sørget for mat til over tusen enker. De besøkte fengsler og hjalp de innsatte med det helt grunnleggende, nemlig å overleve. De hadde en distinkt livsstil, ved at de for eksempel var mot vold og våpenbruk, de deltok ikke i visse orgiastiske fester i tilknytning til templene, de delte sine eiendeler med hverandre. Den glødende kjærligheten satte dem i stand til å tåle alt, utholde alt.

Biskop Cyprian og hans menighet i Kartago gjorde det. Under pesten midt på 200-tallet stengte folk seg inne i redsel for pestsmitte. Når noen døde i husstanden, kastet de bare likene ut på gaten. Cyprian og hans menighet gikk rundt og samlet dem inn og ga dem begravelse. Slik reddet de byen.

Om noen tviler på at det finnes en slik altruistisk selvutgivende kjærlighet, så er slike eksempler gode påminnelser. At det er en praktisk oppfordring til oss om å praktisere denne typen kjærlighet, det finner vi nettopp i 1 Joh 4,7: «La oss elske hverandre!» Siden Gud har elsket oss, og vi er bevisst på nettopp det, så skal vi – kanskje pussig nok – elske hverandre. Slik viser vi at vi elsker Gud.

Det finnes så mange tegn på det motsatte. Det ville nesten vært lettere å peke på eksempler på fravær av nestekjærlighet. På at prinsipper kommer før mennesker, på at stivbente systemer i samfunn og kirke setter enkeltmennesker i klem; det finnes så mye selvforherligelse slik at egoet selv skal vokse, og som får medmennesket til å krympe, så mye beundring for det sterke og vakre og vellykkede – at det lille individet mister helt sin selvrespekt og betydning. Jeg må sole meg i glansen fra verdensflukten i ukeblad og såpekokernes romantiske og verdensflyktende melodrama på fjernsynet.

Når det er noe galt med det elektriske anlegget, søker man etter feil for å få det reparert. La oss i de mellommenneskelige forhold legge bort feilsøkingens kalde målelampe og heller tenne et levende og varmt lys på hverandres bord. Så kan vårt liv bli en himmelrikets forgård (Lagergren).
Gjøre likedan?

Gå du hen å gjør likeså, sa Jesus. Vær en person som behandler alle du møter med respekt, medmenneskelighet og omsorg: Fattige, nakne og forsvarsløse, fremmede, fanger, foraktede minoriteter og sjuke, hvor farlig eller ubehagelig det enn kan fortone seg.

Dette er ikke lovens bud, dette er evangeliet, det positive budskapet. Slik handler den som harr grepet av Gudsrikets etikk, som er grepet av Kristus. Ta risikoen med din eiendom og ditt liv og sitt rykte, slik samaritaneren gjorde, fordi vi er kristne og fordi vi har møtt kjærligheten. Jesus sa: Elsk hverandre slik som jeg har elsket dere (Joh 13,34-35). Jesus elsker oss. Gud er kjærlighet.

Kjærlighet betyr enhet og fellesskap

Jesus ga sine disipler kjærlighetsbudet. Det er ikke snakk om elskov og den slags, det går av seg selv uten at man behøver å fremsette noe påbud om det (Jervell). Det er heller ikke det samme som moteordet for individuell selvrealisering, som fremmer salg av aviser og bøker, og som ofte etterlater seg knuste forventninger som skjerver og potteskår. I den hellenistiske kultur der kristendommen spredte seg, var det nærmest ubegripelig det menigheten sa og praktiserte om dette. Lengsel og tiltrekningskraft mellom det guddommelige og det menneskelige – higen mot det høye, egentlige og edle - det var hellenistens høyeste form for kjærlighet. Den kristne kjærlighet handler om noe helt annet, noe man til og med kan disiplinere seg selv til: Å gi til det lave, gi andre det du selv har lyst på og vil reservere for deg selv og nyte. Det er å vike den plassen du selv ønsker, gi den til andre som trenger den bedre enn deg. Jesus ga et for oss forferdende eksempel i Bergprekenen på hva dette er; det er å vende det andre kinnet til i vennlighet til den som slår deg, å bytte ut neven med en kjærtegnende hånd i forhold til din fiende.

Ja til kjærlighet og medfølelse

Denton Lotz, generalsekretær i Baptistenes Verdensallianse, har satt opp 10 prinsipper for baptister i det 21 århundre å arbeide for (Baptist World 1-47/2000). Der står Jesus, misjon og menighet sentralt. Det femte prinsippet er et rungende «Ja» til kjærlighet og medfølelse. Jesus formanet sine disipler til å elske hverandre som Jesus elsket dem (Joh 15,12). Dette viktige budet oppsummerer Jesu liv og tjeneste. Et helliggjort liv gir positive resultater for det velsignede fellesskapet, som forsvarer menneskerettigheter, sloss for rasemessig rettferdighet for alle, og som søker å lindre og lette de fattiges lidelser, sier Denton Lotz..

Beretningen om Den barmhjertige samaritan peker på sammenhengen mellom ord og handling, forkynnelse og gode gjerninger. Vårt vitnesbyrd om Jesus vil ikke være særlig troverdig om vi ikke samtidig er villig til å ta på alvor de problemer og den hverdag de har som vi preker til. Da er det ikke nok å holde Bibelen i den ene handa og avisa i den andre. Vi må trekke konklusjoner, se sammenhenger og gjøre noe. Det er ikke nok å være oppdatert om vi ikke også trekker konsekvensen av det. Vi kan med rette bli kalt hyklere med dobbeltmoral. Det er ikke for ingenting at Frelsesarmeen blir ansett som svært troverdige kristne.

Beretningen om den barmhjertige samaritan peker på hva menneskets verdighet innebærer for oss i dag. Den rike og den fattige hører sammen. Aldri før har verden vært så liten, aldri har verdensspørsmål vært så nær innpå deg og meg. På enkelte områder er verden blitt en global landsby, flere har samme smak, blir eksponert for den samme kommersielle musikken, i hvert fall blant verdens 1/3 rike som konsummerer det meste av det som finnes tilgjengelig. Vi har frihet til å velge, også til å begrense både forbruk og frihet. Aldri før har fristelsen til forbruk uten å ta hensyn vært sterkere.

I denne verden blir kristne mange steder forfulgt som aldri før. Det europeiske baptisters pressebyråi Sofia (EBPS) ga nylig en rapport fra Turkmenistan. Der er en baptist satt i fengsel for fire år, fordi han er kristen. I byen Ashgabad får ikke pastoren holde møter. Det er forbudt å selge Bibeler. I et naboland, Kasakhstan, er det nå fremmet et lovforslag som sterkt vil begrense kristnes frihet, gjennom strenge statlige kontrolltiltak. I vår egen verdensdel, i Makedonia, som har flere ganske små baptistmenigheter, der vokser hatet mellom folkegruppene sterkere for hver dag. De små menighetene ser det som sin oppgave å arbeide for forsoning, men oppgaven er formidabel. Jeg så selv på tysk TV forrige søndag noen av mine venner, som er bistandsarbeidere, bli forvist fra sitt arbeidsområde i det sørlige Sentral-Asia (like etter at vi hadde holdt forbønn for dem her i kirken).

Også mot denne urettferdighet som krenker menneskets frihet, må vi protestere. Å bli berøvet sine menneskelige rettigheter er et alvorlig anslag mot individet. Vi må kjempe for frigjøring for dem som urett er kastet i fengsel eller forfulgt.

Her skal vi slutte. La oss nå sammen be i sang, som en konklusjon, en salme skrevet av den danske dikterpresten Hans Anker Jørgensen. Den går på melodien for «Skriv deg Jesus på mitt hjerte,» LH 575

Jesus Kristus, du, som troner
højt i himlen, dypt i os,
du, som gør oss til personer,
som tør byde døden trods,
lad nu kærlighedens ånd
herske over mund og hånd,
spred nu tjenersindets smitte
overalt – og i vår midte!
Jesus Kristus, vor forsoner,
Højt i himlen, mellem os,
du som kalder millioner
til for fællesskab at slås,
vis oss midler, vis os mål,
tænd nu kærlighedens bål,
lad det blusse, lad det brænde
overalt – til verdens ende!

Kærlighedens Søn (1999)