topp

Prekener

 Jesus – hvem var han? (del 2)

I prekenen forrige søndag snakket vi om Jesus, en historisk person som levde i det første århundre innerst i Middelhavet. Vi viste at disiplene så på ham som befrierkongen Messias – og at den tittelen i gresk oversettelse nærmest er blitt et egennavn ved Jesus – Kristus.

Vi skulle ha snakket om et par andre titler også, men rakk det ikke. Så vi fortsetter i dag. Forrige gang leste vi fra Markus kapittel 8, fra vers 27- om at Peter på vegne av disiplene bekjente Jesus som Messias. Og vi avsluttet med vers 30 der Jesus forbød disiplene å omtale Jesus offentlig som Messias. Og så kommer Jesus med en annen tittel om seg selv – Menneskesønnen, som bare han bruker, med unntak av et par åpenbaringer senere. Vi leser Markus 8, 31-32a:

Deretter begynte Jesus å lære dem: ”Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og etter tre dager skal han oppstå.” Dette talte han åpent om.

Denne tittelen og skjebnen til ham som bærer den, er helt annerledes, ja, tvert imot, det man tenker på ved kongetittelen Messias. Her er det en diffus tittel, og en klart negativ melding. Jesus forutsier konsekvensen av sin lydighet mot Gud – det fører til døden, som motstander av de fremste representanter av den religion og det samfunn der tittelen Messias var den fremste.

Menneskesønnen
Jesus sier om seg selv at han er Menneskesønnen. Det har også en jødisk bakgrunn. En krigersk og demonisk bakgrunn. Men det er på dette punktet – Jesu oppfatning av seg selv – at det utfordrende spørsmål stilles for en troende. Her er selve hjertepunktet. Tror du dette? Peter gjorde ikke det. Han hadde bekjent Jesus som Messias. Men i Markus 8, 32 står det:

Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham.

Verken Peter eller noen andre hadde sans for at dette hadde noe å gjøre med Guds vilje. Det var overhodet ikke innenfor deres horisont. Det styrker forresten evangeliets troverdighet at slike trekk av vantro hos disiplene blir gjengitt.

Jesus gir iblant sin tilslutning til at folk kaller ham Messias – men samtidig ber han altså disiplene sine om å holde munn om det. Han bruker den tvetydige tittelen Menneskesønnen som kontrast. Og det er her han kommer med en utfordring som sprenger de rammene for historien og det vi uten videre kunne vite – det er her han utfordrer oss til å tro.

Tittelen har delvis sin bakgrunn i Danielsbokens 7. kapittel., en bok som ble skrevet i kode, som om dette gjaldt det babylonske riket noen hundreår tidligere. Men det handler om en grusom tid som toppet seg i forfølgelser midt på 100-tallet før vår tidsregning, da selevkiderherskeren Antiokus ville forby jødene å tilbe sin Gud i tempelet i Jerusalem og tvinge dem til Zevs-dyrkelse. Han vanhelliget templet ved å ofre en gris der. Antiokus representerte det hellenistiske verdensriket, hvor undertykkelse hører med til statens vesen. Mot dette setter troen Guds nye verden, den gjenopprettede skapelse under Guds herrevelde. Gud sender det himmelske menneske, som midt i denne vår gamle verden begynner det uhørt nye, Guds nye samfunn. Det er mye den samme situasjonen som beskrives i Åpenbaringsboken – der beskrives Roma som Babylon.

Her begynner det virkelig klasseløse samfunnet. Det beskrives i bilder av bordfellesskap og oppvartningstjeneste. Det felles bordet for alle, er det fineste uttrykk for fellesskap uten reservasjon. I dag blir det uttrykt i nattverden. Så nattverden har også et fremtidsperspektiv over seg. Vi burde kanskje feire nattverd oftere enn en gang i måneden bare av den grunn.

Da er det et viktig utsagn om en ny status som gjelder, en konklusjon på fortellingen i Johannes 15,15 der Jesus sier:

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.

Dermed er vi også kommet i en ny situasjon i forhold til Jesus, han er vår venn, han er vår bror. Dette er endetidens målestokk og perspektiv. Dette er det himmelske menneske, han som dør og står opp og skaper det nye samfunn. Jesus tjente sine venner ved å vaske disiplenes føtter ved nattverden. Han gjorde selv det skitne arbeidet som man ellers overlot til slavene og dem som sto lavest i samfunnet. Der plasserer Jesus seg selv. Og der plasseres vi sammen med ham, med Menneskesønnen. Men da kan det ikke lenger finnes noen klasser: Vi sitter alle ved det samme bord, vi tjener hverandre, vi ser etter hva vår bror og søster trenger før vi forsyner oss selv.

Herren (Kyrios)
Så skal vi vende oss til enda en tittel, Herren, kyrios heter det på det nytestamentlige og opprinnelige språket. Dette ordet brukes på mange måter og i mange sammenhenger.I Det gamle testamente er det et slikt ord man skal bruke i stedet for det hellige gudsnavnet. Det brukes som den høflige formen rabbi, som vel burde oversettes med Mester eller lærer. Vi finner spor av en slik tittel i det aramaiske ”mari” , som vi kjenner i den uoversatte formelen ”marana tha”, særlig i forbindelse med Jesu gjenkomst. Jeg skal imidlertid her peke på en annen side: Den opphøyede herre. Da skal vi ta utgangspunkt i åpningsverset i Salme 110:

Herren sa til min herre: ”Sett deg ved min høyre hånd
til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!”

Dette er et uttrykk for å sette seg på tronen, få kongeverdighet.
Jesus har altså blitt opphøyet av Faderen og har fått himmelens herskermakt. Dette er også budskapet som Peter forkynner på pinsedag:

Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok av Faderen Den Hellige Ånd som var lovet oss, og utøste den…Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, har Gud gjort både til Herre og Messias.

Det er Gud som har gjort Jesus til Herre og Kristus, han som er den oppstandne og derfor Herre for alle (Apg 10,36). Jesus er altså langt mer enn en moralsk lærer eller et fullkomment menneske. Jesus blir i den første menighet betegnet som Gud, og tilbedt som guddommelig. Det ser vi også i Det nye testamente der man holder gudstjeneste og ber til Gud. Vanligvis vil vi si at vi ber til Gud i Jesu navn. Men man tilber også Herren.

Hvorfor?
Det har å gjøre med det Jesus gir løfte om til sine disipler ifølge Matteus 28,20:

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

De første kristne hadde en sterk bevissthet om at Jesus er levende nærværende blant sine venner, i sin menighet. Derfor er det ikke bare i lovprisningen de opphøyer sin Herre, men også i bekjennelsen ”Jesus er Herre”.
Dette er helt sentralt for forståelsen av det kristne livet, ifølge Paulus.1. Korinterbrev 12,3 sier:

Men jeg sier dere at ingen … kan si: ”Jesus er Herre”, uten i Den Hellige Ånd.

Denne sterke overbevisningen og bekjennelsen holdt også i forfølgelsestider. Det kom en tid da den romerske keiser krevde lojalitet av imperiets innbyggere i form at eden ”keiseren er herre”. Det ville ikke de kristne uttale, for i deres sinn var det en visshet som var sterkere enn døden: Bare Jesus er Herre, bare han har livet og evigheten i sin hånd. Bare han er verdig vår lovsang og vår tilbedelse. Slik heter det i Åpenbaringen 17,14:

Lammet er herrenes herre og kongenes konge,
Og skal derfor seire (over dem som fører krig mot lammet)

Jesus er ikke en blant mange kosmiske eller politiske makter og myndigheter, som krever vår oppmerksomhet og nærmest tilbedelse. Han er skaperverkets herre og skal alene tilbes. Kanskje har vi våre tunge stunder om verdien av troen og det vi driver med i vårt eget liv og vår menighets praksis. Kanskje blir vår usikkerhet slik som apostelen Tomas’ tvil: Jeg vil ikke tro før jeg får solid og håndfast sikkerhet. Men denne form for tvil forsvinner når Jesus kommer til oss som Herre. Da kan bekjennelsen bare bli:

Min Herre og min Gud! (Joh 20, 28).

Så en ”moderne” tittel på Jesus: Frigjøreren
Jeg skal kort gi dere en beretning fra Latin-Amerika om hvordan Kristus virker i dag, som frigjøreren, som Libertador. Han er som en companero, en som vandrer sammen med de fattige midt i lidelsen og kampen i det daglige strevet.

Det er den nåværende direktøren i det lutherske Kirkerådet som forteller fra sin tid som misjonær, i ei bok om Jesusskikkelsen ved tusenårsskiftet. Det handler om Irene. Hun kom til storbyen på jakt etter arbeid. Hun fikk bare et hardt liv som prostituert bak høye murer. Hennes fristed var et rom i ei rønne i slummen. Der fikk hun husbesøk fra den lille evangeliske menigheten. Etter hvert fant hun veien fra plankeskuret til den fattige lille kirken søndagsmorgen, ofte rett fra jobb. Hun fortalte åpent om sitt miserable og håpløse liv. Hun klarte imidlertid ikke å bryte ut av prostitusjonens helvete. Men dona Anna tok seg av henne, la en arm rundt henne og lot henne fortelle om sin bitre livsskjebne. Der var også dona Aurina som passet hennes barn. Det var dona Maria, som tok Irenes eldstegutt hjem til seg når det røynet på som verst. Det ble kjærlighetens lim som etter et par år sammenføyde de knuste bitene i livet hennes, slik at hun kom seg ut av den onde sirkelen. Hun bekjente at hun var blitt et helt menneske igjen. Det handlet om enkle mennesker som levde ut sin kristne tro uten fakter og store ord. De elsket, fordi Jesus hadde elsket dem først (1 Joh 4,19). De visste at Jesus hadde en spesiell forkjærlighet for de utstøtte, som Irene. Fordi Jesus nettopp er frigjøreren.

Tre titler, tre sider ved Jesus slik vi møter ham, mannen fra Nasaret, han vi tror er vår bror ved Guds side. Han er Messias, Kristus, et menneske av kjøtt og blod, ikke en mytisk skikkelse uten rot i virkeligheten. Han er også Menneskesønnen, idealskikkelsen fra himmelen som kjemper mot ondskapen og vinner gjennom å dø og oppstå. Han er frigjøreren, han som endrer vårt liv, så det blir orientert ut fra Gud og blir en helhet på en ny måte. I dag.

La oss be:
Vi tilber deg, Jesus Kristus, du som har kjempet og utslettet døden , og trukket liv og uforgjengelighet fram i lyset. Vi takker deg, Menneskesønn, at du kom og viste oss veien til Guds rike. Vi ærer deg, vår Frigjører, som har brakt liv og fellesskap til oss.

Amen.