topp

Prekener

Odd Arne Joø: Oppstandelse - og så?

Johannes 20,19-23
Den messianske fred, Ånden og den kristne kirke
Les også Esekiel 37,1ff; Lukas 24, 13-35 og 24,36-43 og 1 Kor 15,12-21

Mange forskjellige beretninger om den tomme grav og synet av, og møtet med, den oppstandne Jesus, finner vi i evangeliene. Et av grunnmotivene i disse beretningene gjelder apostlene som nøkkelpersoner i misjonsarbeidet som skal følge etter Jesu eget arbeid.

Et annet, som slår oss når vi leser beretningene, særlig i Johannes, er at inkarnasjonen, døden, oppstandelsen, opphøyelsen eller himmelferden og tildelingen av Den Hellige Ånd til alle troende, holdes sammen i ett, hvert og et av de fem elementene forutsetter de fire andre. Og ofte blir det sett på som en sekvens, med en begynnelse (inkarnasjon og jordisk virksomhet), et midtpunkt (korsfestelse og oppstandelse) og en slutt (himmelferd og åndsutgytelse). Og så føler vi likevel at det ikke er helt slutt, det er noe som mangler. Vi kaller det Jesu gjenkomst, og opprettelsen av Guds rike og en ny tilværelse. Det er en drøm om framtida som ligger i oss alle.

Samtidig er dette en avslutning av en epoke – Jesu jordiske virksomhet er et avsluttet kapittel, og vi får være vitne til beretningen om begynnelsen på en ny. Her er det disiplene, de som skal bygge menigheter på en helt ny og ukjent grunnvoll, som blir utrustet for sin oppgave. Det er Mesteren selv som sier og gjør det som er nødvendig for overgangen fra Jesu jordelivs historie til kirkens og vår historie.

Vi finner dette bl.a. i beretningen om det som hendte på påskedags kveld, gjengitt i Johannes 20,19ff. Her møter Jesus sine disipler igjen. De er redde, de befinner seg bak igjenboltede dører. De er ikke mennesker som tror på hva som helst. De tviler ikke, de er fortvilet. Den avgrunnsdype avmakt har grepet dem. Håpet er knust. Der er det ikke snakk om at de ut fra sitt savn av den elskede leder, i sitt indre søker etter, og får, opplevelser som er så sterke at de vil videreføre dem og læren fra deres åndelige fører. Det er ikke en kjærlighet som nekter å akseptere de brutale fakta, som vi får høre. Jesus er død. Brutalt drept. Det er en rå realisme i evangelienes beretninger om dette. Vi kunne sitere Samuel Becket: Avslutningen er allerede i begynnelsen. De burde ha visst at døden er det eneste sikre gitte allerede fra starten av. Disiplene hadde tatt en sjanse, det var et lite realistisk sjansespill. Vi kunne også snu dette pessimistiske ordet rundt og si: Ja visst! Slik er det. I Guds allmakt. Jesus står levende blant dem. Plutselig er han der. Plutselig er han her. Som dødens overvinner. Som gjør at døden ikke er en avslutning, men en ny begynnelse.

Miraklet Jesus

Vi møter miraklet Jesus, ikke et eller annet mirakel. Selve Underet. Han som går gjennom stengte dører, som viser og gir kjærlighet til disiplene og til oss. Han beveger seg med en frihet i den fysiske verden som øyenvitnene bare kan beskrive, selv om de langt fra skjønner det som skjer. Det skaper undring og frykt før de får vent seg til det nye. Det er mystisk kraft ved den Oppstandne. Han er samtidig kroppslig og stofflig nok til å vise dem sine sår og immateriell nok til å gå gjennom stengte dører. Det gis ingen forklaring på denne kraften i evangelienes beretninger. Vi kan jo sammenligne det med Paulus’ ord om de åndelige legemer som vi skal få i en ny tilværelse etter vår oppstandelse (1 Kor 15,44).

Så gir Jesus sin befaling. Hans ord og gjerning skal føres videre av dem, disiplene får en ny tillitserklæring, en start på et nytt liv, en ny visshet, ut fra et virkelig fysisk nærvær – der de tar på ham, spiser med ham, i bort imot seks uker. De - og vi - møter den oppstandne, det betyr: Vi får syndenes tilgivelse og mottar kraft til å leve. Vi får noe mer enn dem: Vi får leve i menigheten, den som apostlene bygde, den som har Jesus som hjørnestein og bekjennelsen til ham som klippegrunn.

Åpenbaringene

For hver og en av oss gjelder det samme som for de første disiplene.

a. Først får vi det som bare kan beskrives som et virkelig møte med Jesus, den oppstandne. Det blir en del av vår virkelighetsoppfatning. Dette med Jesus er en historisk hendelse. Det er mulig å tids- og stedfeste den.

b. Det må skje på en slik måte at vi kan fatte og begripe hva det dreier seg om

c. slik at det fører til personlig beslutning om tro. Det handler om det nyskapende under i vårt liv, om syndenes tilgivelse, om fred med Gud, om forsoning med våre medmenneskerog etterfølgelse, om bekjennelse.

d. Deretter sendes vi ut vi også. Dvs. vi gis et oppdrag i hans menighet og i Guds verden. I samfunnet.

Troen på oppstandelsen er selve startgrunnlaget for den kristne tro: At Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet og sto opp tredje dag. I 1 Kor 15 finner vi en gammel offisiell liste over vitner som så den levende Jesus.

Det er denne overbevisning som gjør at menigheten er noe mer enn en episode i tiden og historien, at den har et evighetsperspektiv. For oss som tilhører Gud er ikke døden et punktum, men Guds eget store amen til troen i et menneskeliv.

Denne overbevisning gjelder dette livet: Det kan være et liv preget av syndenes tilgivelse, og derfor villighet til å leve i forsoning og fellesskap med andre. Gud og menneske er forent i Kristus, garantert i Kristus, gjort mulig i Kristus. Dermed er menigheten som frivillig fellesskap mulig.

Fred

Han lyser den messianske fred over disi9plene, når han sier: ”Fred være med dere. Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere.” Fred er ”sjalom”. Her brukes det som hilsningsord. Det får et dypt kristelig innhold. Det gjelder at vi er hele mennesker. Fred med Gud og velferd i samfunnet med hverandre.

Det er den samme hilsen som han ga dem ved avskjeden (14,27; 16,33) før arrestasjon og korsfestelse. Det minner dem om at det er den samme person som nå kommer på nytt til dem. Deres reaksjon er glede over å se Herren. Slik som han representerte Faderen i verden, slik skal disiplene nå representere Herren, for nå er hans fred og glede deres. Akkurat som Gud åndet livets pust inn i Adam, og han ble en levende personlighet, slik puster nå Mesteren på disiplene, slik at de mottar det nye skaperunder. Som mottakere av Den Hellige Ånd blir de utrustet med den Guds myndighet som de trenger til å bygge kirken og tilgi synder. Det er det viktigste ønske og behov hos oss, vi som blir religiøst vekket opp til bevissthet om Gud.

Disiplene var fulle av frykt og respekt. De vil ha en legitimasjon om at det er samme mann, de må få se hans hender og føtter før de kan fatte hva dette dreier seg om, de må oppfatte, forstå, at dette er virkeligheten, og så må det omsettes i en praktisk tro. De må tro på ham som ønsker dem fred og som viser dem hvem han er og som ånder på dem.Livet nyskapes: Jesus ånder på dem

Jesus puster på dem. Helt konkret. Det er snakk om en hendelse på det ytre, synlige og sanselige plan – han blåser på dem så de kjenner det og lukter det. Jesus er ofte svært så konkret og sanselig i slike åndelige saker. Han legger leire i øynene på den som skal få synet igjen, han stikker fingrene inn i ørene på ham som skal få høre. Han berører tungen til dem som skal få talens bruk.

Nå blåser han på disiplene. Det er tegnet på en nyskapende handling, slik Gud blåste livsånden inn i stoffet og den individuelle livskjerne ble til, Adam. Disiplene får ta imot det nye livet, det liv som den ånd som den oppstandne selv har. Man må bli født av vann og ånd for å se Guds rike, sier Jesus til Nikodemus i kapittel 3 i Johannesevangeliet. Dvs. disiplene blir døpt med Den Hellige Ånd. I avskjedstalen tidligere i evangeliet (kap 14-16) lover han at Hjelperen eller Talsmannen skal komme i hans sted etter hans bortgang. I misjonen og det nye livet i menigheten spiller Ånden en helt sentral rolle. Det store kjennetegnet på menigheten er at nå er Guds ånd utgytt over alle troende.

Sendt til verden

De burde blitt svimle ved å få høre dette ”likesom”. Faderen sendte Jesus til verden. Det er et guddommelig oppdrag. Det skal disiplene videreføre. Her begynner fremtiden, her begynner den verdensvide kristne kirke. Det er et oppdrag, det er en gave og det er en autoritet, som gis til den apostoliske kirken. Det er ikke bare den jordiske Jesus som kommer tilbake til dem og ber dem etablere en jordisk institusjon til hans minne, det er Jesus som evig Guds sønn som bringer dem den guddommelige ånd som gave. Kirken er kirke i kraft av at Jesus helliggjør den (17,19) og blåser sitt liv inn i den (20,22), og bare så lenge den følger etter Jesus i lydighet.

De er sendt til verden. Her er det ikke bare aposteloppdraget det gjelder. For Johannes bruker ikke ordet apostello, eksklusivt om apostlene, men pempo. Alt misjonsarbeid utgår fra Faderen og har sitt mål i ham. Det skal utføres gjennom Jesus og oss disipler. Vi har et oppdrag, vi får kraft og vi som menighet gis myndighet.

Det dreier seg om et målrettet oppdrag, og målgruppe er den verden Gud har skapt. Alle skal få mulighet til å møte Jesus som Messias og Herre. Det gjelder med andre ord oss også.

Det har noen svært alvorlige sider: Det gjelder forsoningens og tilgivelsens tjeneste. Gud har en gang for alle tilgitt synder, og det har vi lov til å forkynne for dem som tar imot budskapet om Jesus. Forsoningens tjeneste i vår verden må vi aldri gi opp.

Menighetens myndighet finner vi også omtalt i Matteus kapittel 16 og 18. Normene for et liv i kjærlighet i menigheten, for tillatt og forbudt. Og her: Selve syndstilgivelsen. Det gjelder forkynnelsen. Den skal føre til anger, bot og omvendelse. Så kan synder tilgis. Der åpner menigheten sin favn for den troende. Vedkommende blir innesluttet i Åndens fellesskap. Den som vender om får sin synd tilgitt av Gud, formidlet i menigheten. De som ikke vender om, for dem holdes synene konsekvent fast.

Selve syndstilgivelsen bygger på Jesu frelsesverk, han som er Guds lam som tar bort verdens synd. Slik er begynnelsen og slutten av Johannesevangeliet litterært knyttet sammen. Det gir et uendelig perspektiv over menighetens arbeid: Evigheten og tiden knyttes sammen.

Enda et poeng: Syndstilgivelse og Den Hellige Ånd hører sammen nå. Vi blir født av vann og ånd når vi tror: Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.

La oss be:

Jesus Krist, du nådens kjelda
Jesus Krist du livsens ljos!
At di gjerning for meg gjelda,
ver mi rettferd og mi ros!
Når mitt samvit vil meg saka,
og eg må Guds vreide smaka,
lær meg trygt å tru ditt ord,
at eg er rettferdiggjord!
(Elias Blix 1883)