topp

Prekener

Odd Arne Joø: Jesus er motsigelsens tegn

Matteus 2,1-12 og Johannes 8,12

I dag er det juledag i de otodokse øst-kirkene. De følger en gammel juliansk kirkekalender. Og det er nok denne datoen man først begynte å feire jul på, men det skjedde ganske sent i kirkens historie – julen var en av de siste høytidene man begynte å feire. Det var først og fremst påskedag som var den store kristne høgtiden. I dag er det julen som er den store kirkehøgtiden. I julen er kirkene populære. Hvorfor det, kan vi spørre. Kan hende har det med samfunns- og familieforholdene å gjøre: Følelser knyttet til fellesskap, fest og glede og gavmildhet har ikke akkurat kjempevilkår ellers.

I vår nordiske folketradisjon er dagen i dag kalt trettende dag jul, og da er den også til dels farlig. Utysker og ondskap har lettere spillerom om vi ikke passer på. Men kirkelig sett er det altså hellige tre kongers dag eller Kristi åpenbaringsdag. Det handler om Jesus som livets lys (Joh 8,12). Jeg skal lese om astrologene fra øst som kom for å hylle Jesus som verdensherre og frelserkonge. Det kom til å utspille seg et drama bak kulissene i den forbindelse, med kong Herodes i antagonistrollen, med en blodig følge for uskyldige offer, barn ble drept.

Vi leser Matteus 2,1-12

For dem som er interessert i å harmonisere beretningene i Matteus og Lukas om Jesu barndom, kan vi si følgende: Familien til Jesus må opprinnelig ha vært fattig. For da de dro til Jerusalem for å bringe takkoffer for den førstefødte – det skjedde en 40 dagers tid etter fødselen (sml Luk 2,22ff), da var det fattigmanns offer som ble brakt - et par turtelduer og to dueunger.

Men så kommer de mektige vismennene østfra med rike gaver av gull røkelse og myrra – det finansierte flukten til Egypt for familien, som nå ikke lenger kunne kalles fattig. De drar sikkert til Alexandria, der det var en stor jødisk koloni og et rikt jødisk åndsliv.

Det er noe dunkelt og anonymt over vismennene. Hvem var de? Hvor kom de fra? Hvor mange var de? Spekulasjonene har vært mange. Kirketradisjonen har gitt dem kongenavn. De er kongene Melchior, Balthasar og Kaspar, som skal representere ulike verdensdeler. Salmedikteren sier at de kom fra sør, fra Saba. Men i teksten er de anonyme, uten navn, uten stedsangivelse. Det sies bare at de så stjernen da den var i sin oppgang, på østhimmelen, og så fulgte de dens gang, mot vest, får vi formode. De brakte med seg overmåte rike gaver. De er blitt representanter for alle verdens kongedømmer og makter, som kan komme til Jesu krybbe og tilbe ham, Guds under. Selv fremmede hedninger har en plass som Kristus-tilbedere. Kristus kan ikke begrenses til dem vi definerer som innenfor.

Vismennene var ikke jøder. De drev kanskje med stjernetydning, astrologi. Det var en hederlig sysle den gang, knyttet bl.a. til matematikk. Så kunne de tyde sammenstillingen av planeter på himmelen og stjernebilder, og finne ut at den gyldne endetids verdenshersker ble født i Judea. De var viktige og mektige nok til å kunne dra rett til kongens hoff i Jerusalem og der få foretrede, for å gi sin hyldest og forsikring om allianse og lojalitet til den nye verdensherskeren?
.
Like plutselig som de dukker opp på arenaen, like stille forlater de den – de sniker seg så å si ut bakveien – de tok en annen vei tilbake til sitt land enn om Jerusalem. Hva tenkte de da de kom til de enkle forhold i Betlehem? Der var det da vel ingen mektig konge å finne? Hva tenkte de da de dro? Det vet vi ingenting om. Vi vet ikke om besøket ga varige inntrykk eller fikk betydning for deres liv.

Vismennenes funksjon i teksten er å vise at Guds veier er annerledes enn våre, Guds perspektiv overgår går forstand. Kanskje peker det også på at Gud har selve universets gang i sin hand? At selv stjernehimmelen, som av vismenn tolkes ”overtroisk”, kan være et vitnesbyrd om Frelseren, for dem som vil se?

Men her var noe annet. Herodes tilkaller de skriftkloke, for han aner at det kan være større ting på gang enn en vanlig fødsel av en tronfordrer. Han holdt sine egne mange sønner under oppsikt, og drepte dem som truet hans egen makt. Her var det mer: Sa ikke Skriftene noe om Messias, om en kommende idealskikelse og verdenshersker med guddommelige dimensjoner? Her gjaldt det for kong Herodes å sikre seg, ved å bruke religionens representanter mot religionens vesen.

Det er et blodig alvor over Guds inntreden i denne mørke menneskeverden Vi møter lureri og intriger fra maktens side, med de skriftkloke juristerog bibelsprengte teologer som støtter. Enda klarere ser vi det i neste avsnitt, Matt 2,13ff. Der er det blod og mord av barn.

Noen synes kanskje det er umoderne og ukomfortabelt å si at man tror på det onde som makt. Lenge har det vært mange som har sett på alt kristent snakk om ondskapen som en åndsmakt som noe overtro. Det er bare resultatet av fysisk og psykisk nød, sosiale misforhold, uopplyste menneskers tanker og handlinger og resultater av et skrudd samfunn.

Vi har fått lære om igjen og om igjen. Nye slektsledd får se ondskapen rett inn i øynene så grundig at det setter sine preg på hele verden. Herodes den store er sannerlig på ferde i vår verden, Guds motstander viser sitt sanne ansikt – enten det er i trusler om krig, terrorhandlinger, trotur eller grenseløs og urettferdig lidelse. Det handler om menneskers overgrep mot mennesker. Dets navn er Satan, Kristi motstykke – den opptrer som motsetningen der Guds godhet viser seg.

Det er ikke mye idyll over Bibelens juleberetninger, over Guds inntreden i vår historie. Her er det hat og angst, flukt og død. Dagens erfaring også hos oss. Vi har rystende erfaring av mørkets makter. Vi kan ikke lenger forvise ondskapen til overtroens fantasiverden.

Beretningen om vismennene fra Østen skal minne oss om

(1) At evangeliet ikke er begrenset til ett folk, eller én sosial klasse.
Mens Lukas omtaler de fattige gjeterne som kom til Betlehem, omtaler Matteus de rike og fremmede som kom for å vise den nyfødte kongen sin ære.

Det finnes ingen grenser for evangeliet. Representanter for alle folkeslagene ser vi i beretningene fra Jesu barndom. Matteus- evangeliet slutter med Jesu egen befaling til sine tilhengere: Gå ut til alle mennesker og forkynn evangeliet om Guds rike. Så er det håp for alle, hvem de enn er og hvor de enn er.

(2) At frelsen pågår her og nå. Vi er et sted mellom Jesu første og annet komme. Jesu samtid forventet at den gyldne tidsalder med velferd og verdensmakt for folket skulle komme med Messias-kongen, man forventet at Jesu komme var Guds endelige og fullkomne komme. Men Jesus ville det annerledes: Han satte ikke lås på historiens dør, han åpnet for en ny tid, frelsens tid med nytt håp (Rieber-Mohn).
Guds rike er i ferd med å komme, og det er ikke bare iblant oss, i Guds menighet, det er innen i oss, i hvert menneske som søker å være Jesu etterfølger og gjøre Guds vilje.

Guds rike er kommet i et varmt barneansikt. Ikke i kalde og fjerne stjerner, ikke i maktens korridorer, men i et levende hverdags- menneske. Midt i en kald verden med død og ondskap, forvirring og maktkamp, møter vi livet, det nyskapte og skjøre. Her er et rike vi kan gripe – kjærtegne, helbrede, velsigne. Her er Gud.

(3) At tilbedelse passer seg for alle, hvem de enn er.
Noen spør: Kan jeg be, jeg som ikke er særlig from, og knapt tør ta kristennavnet i min munn? Ja, sier Bibelen. De to gruppene av mennesker som kom til Jesus i Betlehem var svært så forskjellige, på alle måter. Så får de stå for det faktum at det ikke finnes bare en eneste sann og ekte måte å tilbe og ære ham på. Hvert menneske kan finne sin vei, hver menighet kan utforme sin gudstjeneste og arbeidsmåte.

(4) At misjon og evangelisering er en naturlig del av evangeliet og menighetens oppdrag. Noen mener at misjonsbefalingen om å gå ut i hele verden og forkynne og vinne mennesker for Jesus, viser hvor intolerant kristendom er. Vanskelig er det ikke å finne eksempler i fortid og samtid på det.
Men vi kan ikke la være å fortelle andre om det vidunderlige vi har funnet selv. Det finnes en tro hvor du ikke må kneble deg selv og underkaste deg blindt, men hvor du får eget ansvar. Det finnes en tro hvor du ikke behøver å streve for å frelse deg selv. Det finnes en religion du kan si ”ja takk” til, og en Gud som du kan få be til med akkurat de ord du selv velger. Denne Gud har jeg satset på. Denne Gud møter meg i Jesus Kristus. Denne Gud møter meg i evangeliet som selve motsetningen til makt, nemlig som et varmt lite barn, en betingelsesløs kjærlighet.

(5)Tjernen som skal lyse for oss i det nye året, det er han, han som vismennene fant – langt borte fra maktens korridorer. Vi skal ikke søke makt, vi skal vise hans kjærlighet, også til mennesker som har makt, både til kong Salomo og Jørgen hattemaker.

La oss be:

Herre, det er så mange folk, så mange raser, der er så mange himmelstrøk. Herre, måtte den stjernen du har tent nå frem til dem alle – at de med oss og vi med dem kan følge deg og finne hjem… Amen (Per Lønning)

Nåderike Gud, i deg lever vi og har vårt virke og vår eksistens. Vi gir deg ære, lov og pris så godt vi kan. Også på denne dagen er vi etterfølgere av den korsfeste og oppstandene Herre Jesus Kristus, når vi nå skal markere den første søndagen i det nye året.

Vi bekjenner at vårt hjerte er svakt og at vi er mette og likegyldige i forhold til våre brødre og søstre i verden som sulter og lider.
Vi roper til deg, Herre. Hør vår røst når vi nå ber om din nåde, både over de mektige og de maktesløse; for rike så vel som fattige; så vi kan forstå og reagere i forhold til dem som er ofre for sosial, politisk og religiøs undertrykkelse. Vi roper derfor til deg om at ditt rike må komme, det som bringer fred, rettferdighet og frihet til vår neste.

Gi oss mot til å tale klart og støtte sterkt alle de utallige brødre og søstre over hele verden som trenger hjelp. La ikke din fremtid gå tapt. Herre, hør stemmene til de som ikke har mistet håpet, ta bort deres frykt og fyll dem med velferd og helse, din sjalåm (fred).

Herre, lær oss å tåle lidelse når vi aktivt står mot de makter som undertrykker, og når vi utholdende fullfører vårt kall om å fremme rettferdighetens sak for alle dine barn.

Også vi vil gjerne følge den ledestjerne som fører oss til Kristus og til våre lidende søsken. I vår Oppstandne Frelser Jesu Kristi navn. Amen.

(Etter en bønn fra Nagaland)