topp

Prekener

Odd Arne Joø: Opp alle jordens bundne treller

Matt 5,3ff/ Luk 6,20f

Allehelgensdag her i Norden er merkelige saker. Det handler ikke om helgener i tidlig kristen forstand, om kristne martyrer som man hedret med et måltid og etter hvert en viss venerasjon, heller ikke om Middelalderens tradisjonelle helgener. Heller ikke handler det om den moderne uskikken med å kle seg ut som hekser og demoner, som minner om ukristelige skikker for å hanskes med redsler og. død i tilværelsen Kanskje er akkurat det siste et tegn på at vi ikke klarer å forholde oss til døden på en naturlig måte. Skikken med å tenne lys på våre kjæres graver er også ganske ny. Det er ikke mer enn et par generasjoner siden kirkevergene forbød lystenning på kirkegårdene, og en tid for ettertanke for oss.

Allehelgensdag er hos oss blitt en minnedag for våre avdøde slektninger og venner. Det å markere at vi er en del av en historie, en sammenheng, det er viktig, vi får trekke opp noen perspektiver tilbake i historien og fremover. Iblant med glede, iblant med savn, noen ganger i bitterhet eller fortvilelse over at vi ikke helt kjenner vår egen forhistorie og slektssammenheng, som vi føler burde være en del av vår identitet.

Ordet helgen

Ordet helgen henviser til de hellige, de som er satt til side for Guds bruk Matt 27,52 omtaler dem som er gått foran inn i den hellige staden, men ellers i Det Nye Testamente er de hellige de som nå eier det privilegium å være Guds barn, de er hellige fordi de er «i Kristus». Da gjelder det oss alle som tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Vi har altså som Guds folk en oppgave som et helliggjort folk (Rom 1,7 – de som er kalt til å være hellige). Judas brev 3 kaller de aller første kristne for de hellige.

Det finnes dem som også i dag streber etter et hellig og edelt liv, noen som har en sterk indre karakter, og andre som øver barmhjertighet og kjærlighetsgjerninger. De gjør en selvoppofrende gjerning og er forbilder. De kan gjerne kalles helgener. Det er positivt og godt at de finnes.
Mange er de hellige som har gått foran til den evige hvile, som har nådd fram til livet på den andre siden av den storer trengsel. De er den store hvite flokk som ingen kan telle. Vi kaller dem den triumferende menighet. Deres hyllingsrop fyller Åpenbaringsboken med ordene: « …hellig, hellig, hellig…» Vi på vår side tilhører den lille grå menigheten ennå, den kjempende menighet. Likevel har også vi rett til å kalle oss privilegert, salige, heldige og hellige..

Dagens tekst

Dagens tekst erklærer dem salige, velsignet, i en heldig situasjon, som skal motta himmelriket. Slik er det i den første saligprisningen og i den siste. De løfter som gis imellom er egentlig samme sak, enkeltsider ved dette nye gudsriket som skal komme. Men det er her allerede, fordi Jesus er her. Det er han som bringer det hit, og det er han som derfor lover at vi har del i det, her og nå, ved tro. Dette Riket er nådens og frelsens herredømme, eller om du vil, Guds herredømme gjennom Guds gjerning i Kristus. Det er noe som har med humanitet, medmenneskelighet og menneskelig verdighet å gjøre, menneskelig rettferdighet for de minste i samfunnet. At vi sier at Guds rike er vårt, at vi kan motta det, er et løfte om at vi skal bli mettet, trøstet, arve jorden, bli tilfredsstilt i vår lengsel etter nåde og ønsket om å se Gud.

Det meste i dagens tekst handler om noen mennesker som lever, om noen som ikke vanligvis blir sett på som helgener. Saken gjelder ikke de som er ydmyke, underdanige, milde og ettergivende – men snarere de som er blitt ydmyket, og derfor undertrykket og knuget under urettferdigheten i verden. Det er ganske påfallende at det ofte er de religiøst sett rette meninger som får gjennomgå i Bibelen. Det er slett ikke oss dagens evangelium handler om? Vi er verken sultne, fattige eller sorgtunge av savn og mangeler. Er det kanskje slik at vi settes på sidelinja og får være tilskuere til at Jesus taler til andre enn oss? Kanskje vi til og med sitter på tiltalebenken? For vi er jo prektige og ganske fromme og har ofte de rette og oppbyggelige meningene. Egentlig blir perspektivet galt og for snevert om denne teksten bare skal handle om oss her i kirken i dag. Perspektivet blir for lite om dette skriftavsnittet bare skal handle om oss «snille» som er i kirken.

Vi blir som den hjemmeværende sønn i lignelsen om den fortapte sønn (Lukas 15) – han som ble sur og syntes han ble urettferdig behandlet, siden faren tok vel imot den yngre sønnen, han som bare hadde ødslet bort alle verdier, og kastet bort sitt eget liv på fest og svir. Vi klarer kanskje heller ikke å glede oss over at andre blir belønnet, prises salige, å fylles av en dyp, indre tilfredshet og glede. Vi kalles i teksten til å glede oss over det håp Jesus gir til alle dem som slett ikke har noe håp, alle som ingen tar seg av i denne verden – annet enn noen «virkelige helgener», som den barmhjertige samaritan, nå og da. Vi kalles også til å rette vår individuelle spiritualitet i en viss retning. For Gud griper inn og endrer de åndelige vilkår vi lever under i forhold til ham. De som vanligvis forkastes av mennesker med de fromme rette meninger, de blir akseptert av Gud. Det er slike vi kaller for marginaliserte som saligprisningene mest er opptatt av. Og så kan vi saktens spørre: Er vi det? Neppe. Vi blir skurkene i beretningen. For det er ikke tvil om at Bergprekenen har en slik brodd, mot fariseerne – de virkelig fromme på den tid får tildelt skurkerollen. Blant dem er vi. Vi ser noe av det samme i Jobs bok: Det er Jobs fine venner som fremfører de oppbyggelige tankene, for å trøste eller anklage den stakkaren som har mistet alt helt urettferdig. Men det blir noe hult i formaningene og trøsten deres – de har en helt annen virkelighetsoppfatning enn Job.Fattigdom, sorg og sult

Nå skal vi rette oppmerksomheten mot de tre saligprisningene som gjerne regnes som selve «ur-saligprisningene», og som også finnes i en versjon hos Lukas.

Matt 5,3: Salige er de som er fattige i seg selv/i ånden, for himmelriket er deres. Noen oversetter dette: Salige er de undertrykte, for himlenes rike tilhører dem.

Lukasversjonen er knappere, men sier i bunn og grunn det samme: Luk 6,20b: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.

Matt 5,4: Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Hos Lukas heter det Luk 6,21b: Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.

Matt 5,6: Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes

Lukas sier i Luk 6,21a: Salige er dere som nå hungrer, for dere skal mettes.

Vi kan også ta med vers 5: «Salige er de som er ydmyket, for de skal arve jorden.»

Dette var langt mer enn åndelige spørsmål for mange av de første kristne. De ble ydmyket og undertrykket. Dette er en presis beskrivelse av den kristne menighets alminnelige situasjon i den første tid. Men selv om de ikke selv fikk fylt sine mest grunnleggende behov på grunn av samfunnsforholdene den gang, så søkte de å fylle andres. Det var små forsamlinger av utstøtte og fattige og forhatte – og sultne, og da blir man gjerne også psykologisk sett trykket ned. Fattigdom og fromhet har iblant med hverandre å gjøre, man levere sitt liv i nøysomhet. Det har mange utnyttet, slik at det med en viss rett kunne sies at religion ble et opiat for folket, en erstatning for en menneskeverdig eksistens her og nå.. Heller ikke var det særlig mange intellektuelt eller materielt fremstående mennesker som søkte til menighetens fellesskap i den hellenistiske verden i det indre middelhavsområdet.. Å bekjenne Jesus som Herre betydde å bli satt utenfor samfunnet – både det jødiske og det hellenistiske, man var ikke gode borgere. Da mistet man håndverk og innkomst. Familiebånd ble brutt. Hvem våget det om ikke de som intet hadde å miste? For de andre ble bekjennelsen til Jesus dyr, og den kunne måles konkret i kroner og ører (Jervell). Å være kristen er slett ingen suksesshistorie for de fleste i denne verden. Det er i dag nok å henvise til den kristne minoriteten som i dag lever i Midtøsten eller i Pakistan og Indonesia.

Stakkars folk, sier vi. Noen av oss har millioner på bok, andre har millioner i gjeld – men ingen av oss hungrer og gråter og sørger av den grunn. Salige, sier Jesus om dem som gjør det, neppe om oss. Salige, ikke som ironi eller lykkepille, ikke en romantisk dyrking av det enkle livet uten særlig mange problemer. Ikke Dostojevskis visjon av djevelen som gjerne ofret all sin makt og rikdom for å krype inn og bli sjelen til den enkle kona som tenner et lys på alteret.

Salige er de som er rene av hjertet, de som helhjertet søker å fremme fred og viser barmhjertighet, og slik skaper fellesskap over de grenser og murer som finnes mellom mennesker, selv om de blir forfulgt av den grunn. Da er det ikke den baktanke bak innsatsen at man skal sikre seg sin egen salighet. Da er man ren i hjertet.

Å være salige betyr å stå i den lykkelige situasjon at Gud bryr seg om dem, går god for dem, og tilbyr dem både sitt nærvær og sitt evige rike. De er fremtidens arvinger, gudsrikets barn. Men ikke bare er saligheten fremtid. Den ligger ikke bare foran oss, den omgir oss. La oss glede oss over det håp som teksten gir for alle dem som ikke har noe håp.

Det er som en bedre versjon av en ikke ukjent sang: «Opp alle jordens bundne treller…» Det er ikke snakk om å skape en bedre verden med makt. Jesus har derfor en brodd mot selotene i sin samtids jødedom, som ville bringe Messias og gudsriket hit med makt. Jesus sier tvert imot: Salige er de som stifter fred.

Også vi, vi som virkelig holder fast ved troen, vi vil også trøstes og stimuleres i vårt forhold til Gud ved Jesus.

Ordet salig kan bety lykkelig, gratulerer med dagen, heldig, osv. Men det er noe mer med ordet i Bibelen. Det brukes for å beskrive en tilstand i forholdet til Gud, at man regnes som rettferdig, dvs. ikke skal frykte en fellende dom på den ytterste dag, men frifinnelse når vi står for Guds domstol. Man hilsens som salige for innholdet i sin tro enkelte steder i Skriften, det gjelder de som hører Guds ord og gjemmer på det, bevarer det. Slike saligprisninger forekommer mange steder, av de 37 saligprisningene som finnes i NT.

Men får/har vi lov til å sørge, ja, ha det vondt, være fortvilet? Kjenne smerten og pinene over savn. Mange ganger føler vi at det ikke er helt rett, sånn kristelig sett. Men klagen hører faktisk med til livet og relasjonen til Gud. Det er mange klagesanger i Bibelen. Det er himmelrikets krefter som trøster, som gir oss jorden i arv, som metter, gir barmhjertighet, lar oss se Gud og gir oss rett til å kalles Guds barn. Gruppen rundt Jesus ble begynnelsen på gudsrikets fremvekst i verden. Der hører også vi hjemme. Frelsen har begynt, tiden er kommet. Denne vissheten om hva fremtiden bringer, forandrer vår eksistens i dag.

La oss nå ta hovedsaken om igjen:

1. Saligprisningene snur opp ned på det vi vanligvis forstår med religiøsitet. Svaret på spørsmålet om hvem som har adgang til Gud, får et nytt og egentlig overraskende svar: Det er andre enn de fromme og etisk sett perfekte, de menneskelige følelser og gjerninger er ikke blant de vi setter størst pris på. Det som til syvende og sist teller er relasjonen til Jesus, det som skjer «for hans skyld», som det heter i vers 12. De rette meninger kan bli det godes motsetning.

2. Saligprisningene snur opp ned på det vi forstår med en autentisk kristen eksistens. Det gjelder de hjelpeløse, fattige, sultne, undertrykte og ydmykede, de som bærer på sorg i sitt indre over dette. Vi ville si at det er så unaturlig å erklære dem salige som mangler det meste av verdighet. Men her er oppfyllelsen av den domsprofeti som Amos i 8,11f fremfører, at det skal komme en tid med hunger og lengsel etter Guds ord – og man skal ikke finne det. Kontrasten kunne ikke være større: Mens Amos forkynner Guds dom over Israel som gjør bot for sent, lover Bergprekenens Jesus at Guds rettferdige orden skal virkeliggjøres i hans folk, hvor forskjellene mellom høg og lav skal utjevnes, hvor alle har lik verdi. Det oppfylles i menigheten når vi er ett i Kristus, når det ikke betyr noe om vi er greker eller jøde, slave eller fri, kvinne og mann (Gal 3,28).

3. Suksess er ikke tegn på virkelig tro. Å bli forfulgt er ikke de vi ville kalle suksess. Prekenen handlet om hva evangeliet gjør med vårt verdihierarki. Det gode budskap og Guds menighet og Guds rike gjelder alle mennesker; de utstøtte hører med, kanskje mer enn de fremgangsrike i denne verden. Vi skal kalle hverandre «brødre» og «søstre», Kristus vår bror og Gud vår Far.

4. Forutsetningene for å komme inn i Guds rike er radikalt endret fra det vi gjerne vil ha. Man må ikke først være from, før man kan forvente at Gud vil se med velvilje på oss. De som er fattige, sultne og fulle av bedrøvelse og sorg - dvs. hele spektret av trengende, hører med til Guds rike. Det gis til de hjelpeløse. Her er Guds eget initiativ helt avgjørende. Hvordan Gud er, vet vi fra hans handling og holdning i forhold til sitt skaperverk, de svake og undertrykte.

5. Jesus er tilgjengelig for alle jordens bundne treller. Det er et tegn på det fremtidige Guds rike. Alle kan reise seg og skue mot fremtiden med ny verdighet, en menneskelig verdighet. Alle er vi søsken. Sammen skal vi nå Guds rike. Derfor er saligprisningene en proklamasjon av Guds initiativ og nåde overfor oss alle. De konstituerer et ubetinget løfte om en fremtid, om nåde og rettferdighet, likhet og fellesskap. De som prises salige er Jesu gode nyheter i kjøtt og blod.

Amen.