topp

Prekener

  Odd Arne Joø: Den store hvite flokk i himmelen

Johannes Åpenbaring 7,9-17

I dag på allehelgenssøndag burde det kanskje være naturlig å preke noe om det å ha gått bort, om dem som har kjempet ferdig sin jordiske kamp, men som står der som lysende eksempler for oss på godt levd liv, som vi burde følge etter. Og det hadde jeg faktisk tenkt å gjøre, men kommer ikke til å gjøre det. For underveis ble et annet kristent lærespørsmål mer aktuelt for meg, nemlig himmelen selv, og tanker jeg fikk under en lesning av et relevant avsnitt i ei lærebok i dogmatikk av Jim McClendon, en av de store baptistiske guruer i enkelte kretser, som selv gikk ut av tiden og inn i den triumferende menighet hos Gud for et par år siden. Mitt utgangspunkt er tankene om den store hvite flokk, som vi leser om i Johannes Åpenbaring, kapittel 7, og versene 9 til og med 17. Jeg leser min egen litt løse oversettelse. Vil dere følge med i en mer offisiell, så finnes det altså Bibler på bordet ved inngangsdøra.

Etter dette så jeg, og se, en stor skare som ingen engang kunne begynne å telle, fra alle nasjoner og stammer, av alle folkeslag og språkgrupper. Jeg så dem alle stå foran tronen og foran lammet,. kledd i hvite kapper, og med palmegrener i hendene sine. De ropte med høy stemme:

(Tilrop:)

Seier’n tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og lammet!

Alle englene, som hadde stått rundt tronen, og de eldste og de fire levende skapninger, de kastet seg ned på sitt ansikt foran tronen i tilbedelse av Gud. De sang:

(Svar)

Amen! Lovprisningen og herligheten og visdommen og takksigelsen og æren og kraften og styrken retter vi til vår Gud for evig og alltid. Amen.

En av de eldste sa til meg:

(Forklaring:)

Hvem er disse som er kledd i hvite kapper
og hvor kom de fra?

Jeg svarte ham:

Herre, du vet det.

Da sa han til meg:

Dette er de som har kommet ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær hvite ved bruk av Lammets blod.

Av den grunn står de nå foran Guds trone, og de tjener ham dag og natt i templet hans. Og han som sitter på tronen skal lage beskyttende ly for dem. De skal ikke lenger sulte og tørste, og sol og brennende hete skal ikke kveste dem. For lammet midt for tronen skal vokte dem, som en hyrde, og han skal føre dem til livets kildevann. Og Gud skal selv tørke bort hver tåre fra deres øyne.

Vi kjenner Johannes Åpenbaring som en bisarr og tragisk bok, full av endetidsvisjoner og naturkatastrofer. Det er advarsler, forutsigelser og henvisninger tilforfølgelser av kristne, den handler om verdens undergang og kosmiske konflikter mellom godt og ondt. Selv sitter forfatteren antakelig isolert på ei lita forblåst og solsvidd øy i Egeerhavet som heter Patmos, utenfor kysten av Lilleasia, midt på 90-tallet i det første århundre, forvist dit. Han ser de forfølgelser og den elendighet som snart kommer til å ramme dem som holder fast på troen på Jesus. Den romerske staten mener å ha rett til å kreve lojalitet fra sine innbyggere, noe som ligner guddommelig tilbedelse. De kristne må nekte en underdanighet under en slik statsmakt. Det vil kreve åndelig styrke fra de troende å holde ut lidelse og forfølgelse, et massivt press om å gjøre som alle andre, bøye seg for statens krav, og beholde troen og overleve. Det dystre er at det man kan kalle en troens seier, det er martyriet. Suksess er å bli drept for sin tros skyld som upålitelig borger. En slik ”seier” krever et enormt offer.

Samtidig er Johannes’ Åpenbaring en av de mest positive bøker i hele nytestamentet, for den gir oss glimt av evig lykke, og har en fantastisk optimisme i sine lovsanger, doksologier som vi kaller det, som synges av det største liturgiske kor i kosmos, den talløse hvitkledde skare. Gud skal seire til slutt, en seier som skyldes Lammets offer.

Johannes får det privilegium å se i et glimt evighetens glede og velsignelse hos Gud, mens han står på terskelen til denne verdens mørkeste time. Han ser

  • alle verdens folk samles om den ene Gud

Han ser at

  • de lovpriser Gud for sin frelse,
  • at de har ikke fortjent det selv,
  • han ser et fantastisk lovsangskor
  • han ser de som er velsignet av Gud med frihet og beskyttelse, -de som ikke lenger kjenner noe savn ellernoen mangel, eller – om vi får si det slik – de som har led sine liv med blod, svette og tårer i denne verden.

Selve scenen er ikke ulik forklaringen på fjellet beskrevet i evangeliet, der Jesu nærmeste disipler får et glimt av Jesu himmelske vesen, hans herlighet, den som sto i kontrast til menneskesønnens lidelse og død. Johannesevangliet sier det samme på en annen måte: Jesus avdekker sin herlighet gjennom sitt livsverk for enhver som med troens øye ser og forstår og tar imot Jesus, ikke bare som Guds lam, men som Gud selv. For i Johannes’ evangelium blir fornedrelsens kors det sted der Guds herlighet åpenbares, der Jesus oppphøyes.

1)
Men nå er det himmelen: ”Himmelens og jordens skaper,” sier vi om Gud i den apostoliske trosbekjennelsen. Jorden vet vi hva er, men himmelen, kan vi egentlig forestille oss den? Det vi bekjenner er at den hører til Gud. Det er Guds verk. Der holder Gud til. Himmelen er Gud. Den himmelske forløsning og utfrielse og frelse skjer etter Guds suverene frie vilje og den frelsende handling ved Lammet. Det er hans hjem. Men det er ikke bare noe ”der oppe”, der over fjellene. Det er snakk om Guds fullkomne herrevelde, om idealet vi ber skal komme hit i Herrens bønn: ”Må din vilje bli virkelighet her på jorden, slik den alltid er det i himmelen” (Matt 6,10). Vi uttrykker altså en fantastisk tillit til Gud og til en guddomsstyrk fremtid hvor vi er helt og fullt under hans beskyttelse. Dette er det ene som vi kan si om himmelen (fortsatt ifølge Mc Clendon). Himmelen er ”stedet” der Gud er Gud. Der får også vi være. Løftet fra Det gamle testamentes profeter er oppfylt. Gud skal bo blant sitt folk. Han skal beskytte sitt folk mot alt som kan skade

2)
Himmelen preges av lovprisning. Lovprisning er å vende seg helt henimot Gud. Han skal ha hele fokus. I tekstens vers 11-12 begynner og slutter lovprisningen med et liturgisk ”amen”. Herlighet er å få se gjenskinnet av den guddommelige. Det får vi gjøre når Jesus åpenbarer sin herlighet for sine disipler. Visdomm er i denne sammenhengen den guddommelige frelsesplan som Gud gjennom menigheten kunngjør (Efes 3,10). Takksigelse er det eneste rette svar fra et menneske på den frelse Gud gir, og ære er den offentlige siden av den saken, kunngjøringen av den. Kraft er Guds makt til å handle, styrke er hans forløsende nærvær i historien og ledelse på livsveien. Man takker Gud og Lammet for at slike kvaliteter er tilgjengelige for den som tror. Og man ber et rungende samstemt ”amen” – man understreker ønsket om at det skal bli virkelighet for alle.

3)
Men himmelen er mer. Guds hensikt og plan er å forløse og utfri menneskeheten. Himmelen er et helt nytt fellesskap, en ny verdensorden. I Det gamle testamente er den beskrevet i ord som

Jesaja 49, 10:

” De skal ikke sulte og ikke tørste, verken sol eller hete skal skade dem, han skal føre dem og lede dem til kildevell.”

Matteus 5, 6 sier:

”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.”

Paulus sier i 2 Kor 5,1-2:

For vi vet at om vårt jordiske hus, vårt telt, rives ned, så har vi i himmelen en bygning som er av Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli kledd med vår bolig fra himmelen som en overkledning.

Himmelen er som å være i et unedbrytelig tempel, som vi deler med alle andre, folk fra alle verdens kanter, i et fantastisk fellesskap – der tilværelsens alle livskrefter finnes, der Menneskesønnen og Faderen er sentrum. En ny samfunnsorden der det ikke finnes over- eller underordning. Jesus ble engang utfordret av saddukeerne. De fremsatte et tenkt eksempel, om hvem som skulle få en kvinne i himmelen som hadde vært gift med sju brødre etter tur. De var opptatt av sosiale og religiøse lover, og de stilte seg svært så skeptisk til, for ikke å si at de utnyttet kynisk, tanken om et himmelsk fullkomment liv. Vær da opptatt av dette livets gode kvaliteter, sier Jesus til dem, for Gud er de levendes Gud. Men det peker også fremover. I himmelen blir ingen gitt eller tatt til ekte, svarte Jesus. Der bestemmer man sjøl slik saker, alle har like rettigheter (Markus 12,18-27). Familie og tradisjon blir helt ny i den kommende tilværelsen. Der er man alltid for Herren og med Herren. Med den oppstandne Herre skal vi ha del i et felles guddommelig liv, det vi kaller det evige liv.

4)
Himmelens største gave er den oppstandne herre, han som døde på et kors midt i denne verden, som en lidende tjener og som Guds offerlam. Ham kan vi glede oss over allerede i dag, her i Bærum, når vi er engasjert i menighetens ord og gudstjeneste, arbeid og vitnetjeneste. Tilbedelse av lammet er det den store hvite flokk bedriver i himmelen – beskrevet i en analogi til vår gudstjeneste her i tiden. Sammenligningen finner vi gjennom hele Bibelen, fra Jakobs drøm (1 Mos 28,10-22) av. Han så den åpne himmel og Guds engler som kom ned. Han reiste et alter til Guds ære på det stedet. For der var himmelens port, sa han. Bildet kommer igjen i Johannes- evangeliet, på slutten av det første kapittel, der Jesus sier til de disiplene han har kalt, de som skal få se hans herlighet:

”Dere skal få se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen”.

Menneskesønnen er himmelens port, han er møtestedet i forholdet mellom Gud og hans disipler, hans menighet, - det er en dialog. Engler stiger opp, engler stiger ned. Gud taler til oss, vi svarer med lovprisning, takk, bekjennelse. Og nettopp i Johannes’ Åpenbaring beskrives den gudstjeneste der vi står for Guds trone, også i kapittel 4 og 5. Der er Guds Lam i sentrum, det samme som døperen Johannes peker på en dag ved Jordans bredder: ”Se, Guds Lam, som bærer verdens synder.” Så får vi i vår Guds tjeneste til dette Lammet legge til: ”Forbarm deg over oss”. Og nettopp dette får vi feire: At Guds lam er slaktet for å fjerne våre synder og opprette fellesskapet. Vi gjør det i dag i en høy form for Guds tjeneste, i nattverden, der han selv oppretter fellesskapet, blant oss og mellom himmel og jord. Derfor er også dette ”å forkynne Herrens død inntil han kommer”. Det handler om at Gud kommer til oss – og der Gud er, der er himmelen. Der vil vi være. Så er den her i dag, i vår enkle gudstjeneste, himmelen. Den hvelver seg også over ditt liv og den gjør det i vårt felles liv som menighet.

Så får altså også vi, når vi deler brød og vin, være med i den store hvite flokk som sammen med helgenskaren som ingen kan telle. Sammen synger vi den nye lovsang til vår Gud.La oss be:

Allmektige, evige Gud, du omgir deg med helgenskaren uten tall, med engler og kjeruber, ja, livet selv, for du er Livets Gud. Vi takker deg for alle som er forvandlet gjennom din kjærlighets offer på korset, til å bli vitner for deg. La deres forbilde vekke oss til å bli sanne disipler og etterfølgere, i gudstjeneste og lovsang, og med et liv i tjeneste i denne verden for alt ditt skaperverk. La oss ikke bare minnes dem som er gått foran inn til evighetens gudstjeneste, men la dem inspirere oss til innsats og kamp for rettferdighet. La oss så en gang, når vårt liv går inn i evigheten, få stemme i den store lovsangen: Seieren tilhører vår Gud og Lammet! Vi ber i Jesu navn, han som med Faderen og Ånden lever og hersker, én sann Gud, fra evighet til evighet.

Amen.