topp

Prekener

 Odd Arne Joø: Soning og forsoning

(Fastelavn = festkveld, eller: Kvelden før fasten)
Prekentekst: Apostlenes gjerninger 8,26-35 – lik sauen som føres bort for å slaktes
Lesetekster: Jesaja 52,13-15 og Lukas 18, 31-43

I dag er det fastelavnssøndag. I morgen blåmandag, så følger feitetirsdag før fastetiden begynner med askeonsdag. Nå betyr ikke dette så mye for oss i dag. Men i Middelalderen var dette en viktig tid. Nå var det 60 dager til palmesøndag. Nå gjaldt det å forberede seg til påsken – til årets største høytid, den som danner grunnlaget for livet: Jesu offergjerning på korset, den som er grunnlaget for vårt kristenliv, og som vi så å si gjentar hver gang det feires nattverd, slik vi gjør det i dag.

Utgangspunktet for dagens preken finner vi i Apostlenes gjerninger, kapittel 8, og versene 26 til og med 35. Avsnittet handler om evangelisten Filip som av Guds Ånd og engel blir ledet steg for steg ut i det ukjente, og som er lydig, og derfor får forkynne evangeliet om Jesus for en ikke-jødisk tilhenger av den jødiske tro, finansministeren i Nubia.

En Herrens engel talte til Filip og sa: ”Gjør deg klar og gå sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.” Dette er en øde strekning. Filip gjorde seg i stand og drog av sted. Da kom en etiopisk hoffmann, som hadde vært i Jerusalem for å tilbe Gud. Han var en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronningen Kandake. Nå var han på vei hjem og satt i sin vogn og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: ”Gå bort til vognen og hold deg tett opp til den.” Filip sprang bort, og da han hørte at han leste profeten Jesaja, spurte han: ”Forstår du det du leser?” ”Hvordan skal jeg kunne forstå,” sa han, ”når ingen forklarer det for meg?” Så bad han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham. Det stykke i Skriften han holdt på å lese, var dette:

Lik sauen som føres bort for å slaktes,
lik lammet som tier når det klippes,
åpnet han ikke sin munn.
Da han var fornedret,
ble dommen over ham opphevet.
Hvem kan fortelle om hans ætt?
For hans liv er tatt bort fra jorden.

Hoffmannen sa da til Filip: ”Si meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?” Da begynte Filip å tale, og ut fra dette skriftsted forkynte han evangeliet om Jesus for ham.

Her skal vi stanse lesningen i dag. I avsnittet etterpå får vi høre hvordan hoffmannen bekrefter sitt svar på forkynnelsen av evangeliet om Jesus ved å bli døpt. Det skal vi preke om senere i år.

Det er et interessant avsnitt på mange måter. En side er: Mannen er utlending, han er en mektig mann, høyt betrodd finansminister hos dronningmoren, med tittelen Kandake, i landet sør for Egypt. Han er evnukk, altså ikke et helt mannfolk og derfor kunne han neppe helt og fullt delta i den jødiske gudstjenesteforsamling. Det kan han i den kristne. Han ble døpt umiddelbart etter å ha hørt evangeliet om Jesus. Så har altså evangelisten Filip fått være med på det helt uvanlige: Først forkynte han evangeliet for det halvjødiske folket samaritanerne, slik at mange tok imot evangeliet. Så forteller Lukas at evangeliet sprenger enda en grense: Gud gir alle mennesker del i evangeliet, også de som før ble ringeaktet, sett på som mindreverdige i religiøs sammenheng. Enten vi er friske og sunne eller ikke kan vi bli med i den kristne menighet og det på like vilkår – ingenting er til hinder.
Et poeng nummer to er at dette er den første beretningen i Apostlenes gjerninger om en navngitt person som blir omvendt og frelst. Det følger flere. Paulus er en. Senere hører vi om Kornelius. Uvanlige mennesker som blir ført av Gud til å møte Jesus. Alle tre har å gjøre med evangeliet som sprenger de jødiske rammene som kristentroen hørte hjemme i.

Den etiopiske finansministeren blir portrettert som en virkelig from mann, på vei hjem fra en pilegrimsreise. Han leser et profetskrift, han er ivrig etter å forstå budskapet, han er mottakelig for budskapet om Jesus. Han er en av de rettferdige som finnes i alle folkeslag, som Gud kaller på til omvendelse og borgerrett i det Guds folk som samles om Jesus Kristus.

Et tredje poeng er at han sitter og leser høyt for seg selv – han resiterer teksten ( – gjør det når du leser, med forståelse). Augustin ble forbauset i Milano da han forsto at hans mentor, biskopen der, Ambrosius, leste tekstene stille for seg selv. Høyst uvanlig. Nå åpner Filip Skriftens betydning for den mektige etioperen. Han gir ham en nøkkel til å forstå: Jesus. Det samme gjorde Jesus da han gikk sammen med det to disipler på veien til Emmaus. Han åpnet skriften for dem, tolket den i lys av det som skjedde ved Jesu korsfestelse og oppstandelse. De hellige tekstene i Skriften får mening om Jesus er sentrum i dem.

Å forstå, å fatte poenget, å kunne vite hva som er innholdet i den hellige teksten, er viktig. Han leser fra Jesaja 53, fra den delen av Det gamle testamente som kristne til alle tider har forstått som et vitnesbyrd om Jesu død på korset til soning og forsoning. Det er Jesus som er tekstens dypeste mening. Nå gjelder det nettopp det vi kaller en kristologisk og en soteriologisk tolkning av et avsnitt fra Det gamle testamente, man bruker rett og slett Det gamle testamente til å forklare hvem Jesus er og hvilken betydning han har for oss i forhold til Gud. Filip er overbevist om skriftordets dypeste mening, det peker på Jesus. Derfor begynner han forkynnelsen og undervisningen der. Skriftavsnittet ble den gang og blir i dag utgangspunktet for forkynnelse av kjærlighetens gode budskap, evangeliet om Jesus Kristus. Det sentrale er da hans død på korset. Det var mer enn en historisk henrettelse. For etter langfredag kom påskemorgens oppstandelse. I det perspektivet får korset sin mening.

Nå skal jeg bruke to ord om det, med utgangspunkt i det siterte skriftavsnittet fra Jesaja 53: Soning og forsoning. To ord som i og for seg ikke er så nær hverandre i betydning som i det norske språk. Soning har å gjøre med ofring for skyld, forsoning har med relasjoner å gjøre, opprettelsen av fellesskap mellom Gud og mennesker. I begge tilfeller: Det har å gjøre med at vi får borgerrett
i Guds rike.

Jesus er en soning for våre synder (1 Joh 2,2)
I Johannes første brev heter det om Jesus:
Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre,
men for hele verdens.

Vi sier at Jesu død var en offerhandling, en soningshandling for skyld, han ble som offersauen ført bort for å slaktes. Det er vel ingen her som er i tvil om at uttrykket ”sauen som føres bort for å slaktes” blir brukt som et bilde for å forklare betydningen av det som skjedde da Jesus døde på korset. Jesu voldelige død blir en død for skaperverket, for oss, som sonende hengivelse av sitt liv for Guds folks liv.

Jesus gjorde det bevisst. Han henviste til det ved det siste måltidet med sine venner, da han innstiftet nattverden. I følge Matteus sa Jesus da han rakte sine venner begeret med vin:

Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod,
som utøses for mange til syndenes forlatelse.

Soningsdøden gjelder oss, tilgivelsen gjelder oss, for vi får del i Jesu død ved dåp og nattverd. Dermed er en ny pakt opprettet der Gud selv er initiativtaker. Dermed trengs det ikke noe dyreoffer mer, Jesus selv har sonet for oss og er selv sonofferet.

Bildet handler om det som skjedde i tempelet i Jerusalem. Presten gikk inn i det aller helligste og skvettet blodet på paktens ark. Det skulle uttrykke at blodet dekket våre synder for Guds ansikt, slik at ikke synden, loven, døden og vreden mer skal ramme folket. Det er snakk om frelse. Slik forklarer man også hva Jesu død betyr for hver og en av oss. Vårt opprør mot Gud og vår synd er borte, den er dekket.

Hebreerbrevet sier i kapittel 10 at ”Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle.” Det betyr at Jesus både er offerpresten som bærer fram offergaven, og at han selv er det offer som bare skal gis en gang: ”Men Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid,” som det heter i Hebr 10,12.

Utgangspunktet er at Gud er skaper og vi er skaperverk. Men vi har villet løsrive oss fra Gud. Dermed er forholdet til Gud svekket. Vi er fremmedgjort i forhold til livets mening, i forhold til oss selv og vår bestemmelse. Mennesket er blitt underlagt den onde makt. Vi er blitt syndere. Skaperverket er blitt underlagt forgjengelighet. Gudsbildet i oss er uklart. Dette er vår skyld. Vi har krenket Gud. Alt er avhengig av Gud for at skylden vi har skal bli borte, slik at vi kan bli frelst og relasjonen til Gud gjenopprettet. Det handler om hva Gud vil og gjør – det handler om nåde.

Det handler om frelse. Vi knytter det til et begrep som betyr fri hals – en slave som blir frigitt og får fjernet jernklaven om halsen. Det er helt opp til herren å frigi, men slaven kan selvsagt utrolig nok nekte eller motsette seg å bli fri. Men om man bestemmer seg for å ta imot, skyldes frigivningen bare det frigiveren selv gjør. Det skjer ved en soning,

Det handler om en stedfortredende soning. Hva det dreier seg om, kan vi uttrykke i to andre ord: Kjærligheten tilgir. I Veimerker, Dag Hammarskiølds dagbok som ble utgitt etter hans død står det i forbindelse med ”Påske 1960”: ”Tilgivelsen bryter årsakskjeden ved at den som tilgir av kjærlighet, tar på seg ansvaret for følgene av hva du gjorde. Den betyr derfor alltid et offer. Prisen for din egen befrielse gjennom en annens offer er at du selv er villig til å befri på den samme måten, uten hensyn til innsatsen” (gjengitt i Lohfink, Trenger Gud kirken? s. 270).

Kjærligheten tilgir. Følgene av synden kan ikke utslettes, fordi de for lengst er brent inn i historien, er blitt arr i menneskesinnet. Årsakskjeden som ble utløst av synden, fortsetter aktivt av seg selv. Dersom kjærligheten virkelig er kjærlighet, tilgir den ikke bare. Den tar også på seg ansvaret for følgene av hva synden gjorde. Og det koster. Det går ikke uten offer. Det kan bare lykkes når det er noen som søker å helbrede virkningen av andres skyld. Å bli befridd, fritatt fra skyld, forplikter til å gi seg selv til andres befrielse. Denne nye årsakskjeden motvirker skyldens årsakskjede. Her kan vi alle være aktivt med!

Slik er det at når vi taler om Jesu soningsdød, da mener vi at han gjennom sin død brøt ulykkessammenhengen i verden. Hans død var helt og fullt en død for andre, han ga seg selv til det ytterste, han viste den sanneste av alle slags kjærligheter. Dermed er det skapt et nytt grunnlag. På dette blir det mulig å bearbeide også følgene av synden. Den utløser og muliggjør frigjøring også i dag.

Forsonet med Gud og forsoningens tjeneste
1 Johannes brev 2,2 forteller oss at Jesus er en soning for våre synder, ikke bare våre, men hele verdens.
Det er altså det andre ordet, forsoning. Det innebærer at et ødelagt forhold mellom to parter blir gjenopprettet. Jesu soningsdød er forutsetningen for fellesskap mellom Gud og mennesker, mellom deg og himmelens og jordens skaper. Hans død gjør din frelse mulig. Den gjør det mulig for deg å få tilhøre det nye fellesskapet, Guds menighet. Alle som gjennom troen på ham aksepterer at Jesu gjerning gjelder stedfortredende for dem, får dermed et nytt forhold til Gud. Slik heter det i 2 Kor 5,17ff:

Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning.
Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.
Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste.

Dette er et av de mest leste og siterte skriftstedene i Det nye testamente. Det er forholdet mellom Gud og mennesket som står i sentrum. Du utfordres til å ta imot budskapet og tre inn i det nye fellesskapets forsonende tjeneste. Den tjenesten som er uløselig knyttet sammen med Jesu død.