topp

Prekener

Odd Arne Joø: ”Han som Jesus hjelper”

Johannes 11, 4-16

Da Jesus fikk høre at hans venn Lasarus var syk, sa han: ”Denne sykdommen betyr ikke døden. Den er til Guds ære; den skal vise Guds sønns herlighet.” Jesus holdt meget av Marta og hennes søster og broren Lasarus. Da Jesus hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. Deretter sa han til disiplene: ”La oss dra tilbake til Judea.”

”Rabbi, nylig prøvde jødene å steine deg, og nå drar du dit igjen?” sa disiplene. Jesus svarte: ”Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser lyset i denne verden. Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi han ikke har lys i seg.”

Da han hadde sagt dette, sa han til dem: ”Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.” Da sa disiplene: ”Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.”

Jesus mente at han var død, men de trodde han talte om vanlig søvn.

Da sa Jesus rett ut: ”Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.” Tomas, han som ble kalt tvillingen, sa da til de andre disiplene: ”Også vi går med, så vi kan dø sammen med ham.” (Bibelsselskapets oversettelse, 2. utgave, 2. opplag 1986)

Dette er et underlig avsnitt i evangeliet. Nå er vi kommet til et avgjørende punkt i Jesu liv, slik evangeliet har overlevert oss det. Det er slutten på Jesu offentlige virksomhet som markeres med at Jesus gjør sitt merkeligste mirakel, det største av de sju-åtte som er omtalt i Johannesevangeliet – hans venn Lasarus blir kalt tilbake til livet. Livet blir gitt som en uventet gave. Vennen fikk sikkert noen gode år før han igjen døde en naturlig død. Men det forteller historien ingenting om, og da skal vi heller ikke spekulere om det.

Det fantes altså tre søsken i landsbyen Betania like ved Jerusalem, som sto Jesus svært nær. Bemerkelsesverdig nok er det to søstrer som nevnes før broren, Marta, Maria og Lasarus. Lasarus betyr for øvrig ”han som Gud hjelper” – et passende navn til beretningen.

Enkelt fortalt er beretningen slik: Lasarus er syk og dør. Jesus får vite begge deler. Han blir bedt om å komme, men utsetter avreisen. Så forteller Jesus disiplene sin e det som er skjedd, og om hensikten med det hele. Han skal dra til Betania og vekke Lasarus. Vel fremme i Betania ble Jesus rasende over gråtekonenes jammer. Han krever så at steinen skal fjernes fra inngangen til graven. Så roper han på Lasarus, at skal komme fra døden til livet. Så står det at Lasarus kom ut av graven. Det er fortellingen, rammen om det hele.

Det er Jesus og hans gjerning som står i fokus – og som kontrast, en forbitret motstand dette vekker hos dem som hadde makt og myndighet. De sa at nok er nok: Han kan ikke fortsette å vekke opp folk. -Nå må vi se å få ryddet Jesus av veien, sa de. De forkaster Guds herlighet, selve livet, de velger dødskreftenes vei. Så fikk de etter hvert has på Jesus, de fikk romerne til å henrette ham. Men Jesu liv handler ikke om død, hans livsverk handler om at Guds krefter viser seg i verden – Gud kommer til syne i Jesu livsgjerning. Det er den positive siden: Den fører til styrket tro hos familien i Betania og hos Jesu disipler. Men motstanderne blir mer forherdet.

At det er farlig for Jesus å begi seg til Judea, det vet både Jesus og disiplene. Vil han berge livet, må han holde seg borte fra den religiøse ortodoksiens høyborg. Han har allerede blitt forsøkt steinet, sier evangeliet.

Det er en alvorlig religiøs reaksjon som ennå praktiseres i Midt-Østen, blant muslimer og av noen jødiske grupper. Om dere selv eller venner noen har beveget seg for eksempel i bil inn i det området i Jerusalem hvor de mest ortodokse jødene bor i dag på en sabbat, så har mange blitt steinet for brudd på sabbatsfreden. Andre grunner til steining kan være s.k uanstendig kledsel, for ikke å si negativ omtale av deres gudstro, blasfemi. Nå steiner de ikke folk til døde. Vi kan bare gjette hva de ville steine Jesus for – antakelig blasfemi – han hevder jo slik vi ser i evangeliet at han er Guds sønn. Han har krenket tempelet med å rense ut grunnlaget for gudsdyrkelsen.

Ved begynnelsen av denne beretningen om Lasarus, så får vi som et lite ertende mellomspill. Vi får viten om det som skal skje både i Betania hos Jesu venner og senere i Jerusalem. Disiplene skal så å si få inn budskapet om hva som skal skje med teskje. Og det er helt bevisst det som Jesus gjør. Han drøyer i to dager – slik at et nytt budskap skal nå frem: Nå er Lasarus død.

For det første har han fått beskjed om at Lasarus er alvorlig syk, så at han er død, og meddeler det til disiplene på den vanlige omtenksomme og diskrete måten, Lasarus er sovnet inn. Dette skjønner ikke disiplene noe av. De tror det er snakk om naturlig søvn, og utmattelse av sykdom må følges av hvile og søvn, det vil medvirke til at Lasarus blir frisk igjen av seg selv. For den troende er virkelig døden en søvn. Disiplene kommer med et sant utsang om troen uten å være klar over det: De som dør slik som Lasarus, de kan bli reddet, frelst, gjennom Jesus. Den betyr ikke slutten på vår eksistens. Enten vi lever eller dør hører vi Herren til, sier Paulus. Ingenting kan rive oss ut av Guds hånd, verken liv eller død, sier apostelen også. Døden er en dør til livet, det liv som Jesus vil frelse oss til.

Alvorlig? Ja. Den franske filosofen Jean Paul Sartre tok døden på alvor. Det finnes ingen Gud, mener han. Derfor er døden slutten på en meningsløs eksistens. Derfor må man finne opp sin mening med sitt liv.

Jesus sier at møtet med den døde Lasarus skulle medvirke til å styrke disiplenes tro på Gud, og dermed gi mening til livet. Kristen tro er et kall til å leve livet. Ved å leve det finner man meningen. Som kristen finnes meningen i Jesus.

Disiplene kom med et sant utsagn om troen uten å vite det. For igjen er det en dobbelt bunn i Johannes-ordene: De som dør slik som Lasarus, de kan likevel bli reddet fra døden gjennom Jesus. Det er dette som bekreftes og som fører til tro når de kommer til Betania og Lasarus blir virkelig levende igjen.

Tomas oppfordrer hele flokken til å bli med å kjempe og dø sammen med Jesus, for det er den åpenbare utgangen av reisen for Jesu del, mener han. Tomas skjønner altså ikke så mye av spørsmålet om oppstandelse – og det får vi da også bekreftet senere i påskeberetningene. Han vil se og ta på Jesus før han vil tro på oppstandelsen hans. Her får vi altså en forvarsel om at han ikke skjønner noe av det med Jesu oppstandelse. Det er død han snakker om. Men igjen møter vi denne dobbeltheten eller underfundigheten i måten Johannes ordlegger seg på. Å dø sammen med Jesus er en åndelig sannhet. Vi dør sammen med ham, vi identifiserer vårt liv med hans, vi forenes med den korsfestede, når vi blir døpt inn i fellesskapet som heter Jesu legeme. Det er det dypere perspektivet. Døden skal oppheves og avløses av en ny type liv. Det skal være en anledning for Guds herlighet til å bli kjent – at Gud er Gud. Det skal bli nytt lys over dagen, troen skal styrkes.

Så finnes det en liten lignelse, nesten som en liten gåte midt inne i skriftavsnittet vi leste. Dagen har tolv timer, enten det er lyst lenge eller kort, man deler rett og slett den lyse tiden i tolv deler. Timene er iblant lange, iblant kortere, altså. Jesus er verdens lys, han bærer det evige livs lys med seg og i seg. Derfor kan han dra til Judea rett inn i fiendens gap med tillit til Gud. Disiplene som skal følge ham, den gang og nå, trenger ikke snuble på reisen, på livsveien, når de går i lyset sammen med ham som er lyset..

Når Jesus drar til Judea, vet han at døden venter. Han gjør det likevel, og det frivillig. Han gjør det for oss. Han går i forveien, han viser vei. Han overleveres til dødens og nattens makter og knekker deres makt. Disiplene fikk et glimt av livet da de fikk se Lasarus levende igjen. Verken hans eller vår død er endegyldig. Det finnes en makt som gir liv, det finnes et menneske som har vist oss det.

Oppsummert i noen setninger:

1. Jesu død betyr liv. Døden er ikke det siste, det er en dør til lyset og livet.

2. Det fremstår en menighet gjennom Jesu oppstandelse. Vi får del i den, og i Jesus og hans fellesskap ved tro og dåp.

3. Menigheten og hver kristen er kalt til å gjennomføre en reise gjennom livet, gå en vei i Jesu etterfølgelse og lys. Vi skal bære vårt kors og ved det åpenbares det livet som overvinner døden.

4. Livskreftene fra Gud kommer til syne i vårt liv sammen, som menighet ledet av Ånden.