topp

Prekener

Odd Arne Joø: Navnet Jesus – han skal frelse sitt folk fra deres synder

Matteus 1, 20b-21

Ofte er det slik at man ved årsskiftet foretar en slags regnskapsførsel over sitt eget liv i året som gikk. Det kan være nødvendig og riktig. Men det kan også føre til at alt for stor oppmerksomhet blir gitt til seg selv. Derfor skal vi nå en liten stund forsøke å holde oppmerksomheten på ham som er den kristne tros sentrale skikkelse, Jesus. Han har navnedag i dag. Ifølge Matteus’ evangelium sier Guds engel til Josef i en drøm:

Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.(Matt 1, 20-21)

Dette skriftavsnittet, som begynner i vers 18, er en nærmere presisering av visse forhold knyttet til Jesu fødsel. Det redegjøres for hvordan Jesus blir født i ekteskapet mellom Josef og Maria, og hvordan Jesus derfor er en davidsætling.

Det fortelles hvordan Josef fikk en engleåpenbaring, en parallell til den fortellingen som Lukas har om hvordan Maria fikk en åpenbaring om at hun skulle føde et barn. Det ble kunngjort for Josef hva som var Guds vilje ig mening i denne saken. Gud var selv til stede med sin Ånd. Og som skikk var blant jødene, var det den blivende faren som skulle gi barnet navn. Navnet skulle være Jesus, og han skulle bli den Messias som brakte frelse til folket.

Det er altså på sett og vis Josef som er i brennpunktet for interessen i denne fortellingen. Det fortelles at han var en rettskaffen mann, en som ikke ønsket å skade sine nærmeste. Derfor ville han ordne skilsmisse i stillhet fra Maria, da han skjønte at hun var gravid. Det kunne ordnes i stillhet den gang, ingen offentlig myndighet var innblandet. Men trolovelsen var bindende, så han måtte sette opp et dokument som bekreftet at Maria var fri.

Men så skjedde det altså noe uventet. Engelen viste seg i en drøm og kom med en viktig beskjed fra Gud. Alt dette som evangeliet forteller om, er noe uvanlig. Drøm med englebudskap skjer i Bibelen vanligvis ikke til en vanlig arbeidsmann, til en som ikke er beskrevet som en særlig from mann eller en profet. Josef skal ikke være redd for å ta Maria hjem som kone, var budskapet. Fosteret er av den hellige ånd., Guds underfulle skapervirksomhet er på ferde. Jesus vil ikke bare være utrustet med Ånd i sin offentlige virksomhet, han ble virket av den allerede i mors liv.

Navnet skal være Jesus – navnet har det noen betydning, spør vi. Vi velger navn som klinger, som er populære eller navn som har vært vanlig i slekten, på noen av våre beste- eller oldefedre. I Bibelen var det noe annerledes. Navnet skulle karakterisere en person, det skulle si noe om et menneske og dets livsoppgave. Navn og person hørte sammen. Slik er det at når vi ber til Gud, så skjer det i Jesu navn – det skjer fordi Jesus har gitt oss rett til det, det skjer på hans autoritet.

I vår beretning blir navnet åpenbart på forhånd. Det sier oss at det er noe særskilt med personen Jesus. Jesus heter på hebraisk Jeshua, som er en kortform for Jehoshua, vårt Josva. Det var et vanlig navn, og dessuten navnet på Moses’ etterfølger. Husk at Moses ble sett på som jødefolkets største leder. Navnet betyr Jahve hjelper, Jahve frelser. Her er selve saken, frelse, redning. Det innebærer å bevare og hjelpe. Her er det den messianske frelsen, den som overgår den frelsen folket fikk ved Moses: Å bli reddet ut av Egypt gjennom Rødehavet. I og med Jesu inntreden i denne verden er noe langt større her, endetidens frelse.

Og så ligger det enda en tanke bak: De som får Jesus til messiansk hersker og konge, blir hans folk, hans venner, hans medarvinger.
Men så legges det til noe som er vesentlig i vårt skriftavsnitt: Han skal frelses folket fra deres synder. Redningen er ikke å kaste romerne ut av landet. Redningen er ikke at man får en god konge til å regjere over seg. Redningen er at det skjer noe grunnleggende i forholdet mellom Gud og folket, med meg.

Det som skal bli til virkelighet, bli oppfylt, er folkets lengsel og håp om et rett forhold til Gud. Det som har vært profetier, forutsigelser, løfter, skal bli realisert i og med Jesus. Dette er Guds vilje.

Men Matteus vil noe mer. Han er evangeliet for tradisjonelt jødisk troende mennesker. Han setter Jesu historie inn i en klar jødisk religiøs ramme. Han er oppfyllelsen av løftene om den Messias, den gudekongen folket lengtet etter. Det handler om davidsætlingen som blir større enn Moses og som i sin livsgjerning skal vise seg å være den salvede og velsignede konge som betyr hele forskjellen mellom gammel og ny virkelighet og for folket, mellom slaveri og frihet, fattigdom og velferd. Som Moses kalte folket ut av slaveriet i Egypt og ga det Moselov å leve etter, slik gir Jesus Bergprekenen, med en enkel etisk norm: Vise torfasthet, kjærlighet og troverdighet. Så skaper du forsoning og fellesskap. Det er Gud selv som vil det slik (Matt 5,21-48).

I evangeliene blir Jesus fremstilt som en jøde fra det vi kaller Palestina, født i Betlehem i Judea, i samme ætt som kong David, og han vokste opp i Nasaret Galilea. Han var en mann som Gud hadde gitt evnen til å gjøre mektige gjerninger og tegn. Han var et menneske med stor omsorg for andre. Han viste noen av sine følelser som sorg og smerte, noe som nesten ingen annen antikk litteratur gjør når de beskriver helten. Og vi får høre om hans egne reaksjoner på sin skjebne. Gjennom lidelse og tortur så resignerer han nærmest til Guds vilje, og han overgir sin ånd i Faderens hender når han dør på korset etter å ha fullført den gjerning Gud ville. Altså viste Jesus helt til sin død en helt enestående hengivelse og utholdenhet til sin livsgjerning og sitt kall. Som historisk person og helt viser evangeliene oss et helt unikt menneske.

Men evangeliene og Matteus forteller også om trekk ved ham som langt overgår det menneskelige. Det gjelder for det første Jomfrufødsel ved Helligånds kraft er et av disse trekkene: Hans fødsel betyr et under, en nyskapende Guds gjerning i verden, frelsestiden er begynt. Han omtaler seg selv som Sønnen, Guds sønn eller menneskesønnen. Og den første kristne menighet gir ham enda flere titler, som tjener og profet, den hellige, den rettferdige, læreren, ja, som Gud.

Den frelse han bringer er ikke militær eller politisk, men en frelse fra synd. Det visste jødene mye om, det var det ofringene i templet handlet om. Navnet Jesus skal peke på den store og evige hensikt med hans komme, frelse fra syndens åk. Det handler om fred og rettferdighet, håp og nyskapelse. Hosea 1,7 sier:

Men Judas ætt vil jeg miskunne meg over og la dem bli frelst ved Heren deres Gud.

Slik var folkets drømmer om det nye. Alt skulle bli rett og nytt når Messias kom. Men Matteus legger altså vekt også på noe annet, noe mindre påtakelig, noe personlig. Han sier at Jesus skal frelse sitt folk fra deres synder. Med synd forstår han det som fjerner og skiller oss fra Gud, som slavebinder mennesket til seg selv. NT bruker mellom 10 og 20 ord for å beskrive dette. Det gjelder kiv og strid, utskeielser, selvhevdelse og misunnelse, trolldom – og mer av samme slag, forklarer Paulus i Galaterne 5,19 og 20. Frelse er å få tilgivelse, og det er å vise kvaliteter som kjærlighet, glede vennlighet, trofasthet og selvbeherskelse (Gal 5,22).

Matteus 2,22-23 sier:

Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.

Det som skjer er i overensstemmelse med Guds vilje. Alt skjedde etter Skriftens løfter. Med Jesus er oppfyllelsens tid kommet, nå er Gud nærværende hos oss i denne verden. Gud står ved sine løfter. Det betyr ikke slik som krigsherrer gjerne vil forstå det, at Gud er på deres side og godkjenner og legitimerer alt det generaler eller terroristledere måtte finne på av djevelskap for å beseire sine fiender. At Gud er her betyr at han ikke har trukket seg ut av denne verden, men forteller om seg selv gjennom Jesus. Han ville at hans tilhengere skulle knuse fiendebildene sine og søke fellesskap mellom alle mennesker – slutten av kapittel 5 i Bergprekenen understreker det.

Josef hadde den største grunn til å være skeptisk til det barn som skal bli født. Men han blir tvert imot den første som blir overbevist om hvordan det egentlig forholder seg. Han er en vanlig mann, og til slike bruker ikke Gud å komme med spesielle budskap overlevert av engler. Det har han sikkert lært fra sin barndom av i synagogeskolen. Han kunne videre godt ha kalt budskapet ubegripelig. Hva har Guds Ånd med en føreskapelig graviditet å gjøre?

Han går fra skepsis og tvil til tro og overbevisning og handling. Det skjer ved en åpenbaring, men som like gjerne kunne blitt oppfattet som en forvirret drøm. Han ser det som en gave fra Gud som har også med hans fremtid å gjøre så vel som med alt folks håp.

Det er alltid noe tvetydig over underet. Det er sjelden eller aldri entydig bevis på det guddommelige. Det er oftest snakk om øynene som ser. Vi mennesker kan oppfatte hendelser og mirakler som tilfeldigheter, vi kan forklare det meste. Men det kan altså også være noe mer, gudsåpenbaring og Guds vilje. Jesus er en gåte og et mysterium for de fleste. Han kan bare tas imot i tro og tillit og så lydighet mot åpenbaringen som forkynner for oss hvem han er. Det er en utfordring. Hvordan? Du kan for eksempel be: ”Jesus, jeg tror.”

Når vi så som troende ser oss tilbake på året som gikk, så kanskje vi likevel aner at det er en styrende vilje bak det hele og en hensikt med våre liv, en Gud som er mer enn attåt. Et navn og en makt som er mye mer enn menneskelig visdom og forstand.La oss be: Far: Du som lot din sønn bli menneske for vår skyld og gav ham navnet Jesus, hjelp oss til å leve vår tid på jorden på en slik måte at vi ikke fornekter eller fører skam over hans navn, men får frelse og salighet gjennom ham.

Vi ber i Jesu navn, Amen.