Nyheter og informasjon fra menighetsbladet

Ikke annonser etter pastor!

Meningsytring fra Odd Arne Joø:
Ikke annonser etter pastor!

Det synes som om den ubaptistiske praksis med å annonsere offentlig for å skaffe menigheten pastor, blir mer utbredt. Dette er et innlegg som ønsker å advare og protestere mot denne praksis, som jeg oppfatter som et avvik fra sunne prinsipper. Det har uheldige konsekvenser, både for synet på pastoren – vedkommende blir en underordnet funksjonær med i det vesentlige administrative oppgaver, og på hva menigheten er – den blir en forening som delegerer sine oppgaver til den ansatte, som skal gjøre jobben for medlemmene.

Det kan tilsynelatende være gode grunner til at menigheter griper til denne utveien, jeg skulle anta det skjer i en viss desperasjon. Den skyldes flere faktorer, blant annet at man ikke er godt nok kjent med de (få) pastorer som faktisk finnes, og /eller at man har en urealistisk forståelse for hvilken pastor man kan få. Man har for få pastorer som kan fylle akkurat de drømmer for rollen som menigheten har. Man finner ikke ”idealpastoren”. Hun og han finnes ingen steds på jord! Så tror man kanskje at slike finnes på ”den andre og grønnere siden av gjerdet”, i andre kirkesamfunn, blant personer uten det minste kjennskap til våre tradisjoner, lære og ordning. Eller man tror at det finnes bedre folk på den andre siden av grensen, hos våre trosfrender i andre nordiske land. Idealet finnes ikke der heller!

På denne måten gir menigheten fra seg initiativet, og viser egentlig mangel på tro og forventning til Gud. Man blir som en sekulær forening når man etterligner storsamfunnets ansettelsesprosedyrer. Man spør altså i annonsen: ”Hei! Vi er en liten flokk som kalles baptister. Er det noen som har lyst til å komme hit og gjøre en jobb for oss?” Dette er i grunnen en forbrukerholdning til det som i Det Nye Testamentet sees på som nådegaven til å lede og undervise. I stedet skulle menigheten i bønn og arbeid stille seg dette mer aktive spørsmålet: ”Hvem skal vi kalle på til å komme og lede oss, slik at vi kan vokse i troen og utføre vår gudgitte oppgave som Jesu legeme?” Og videre; ”Hvordan skal vi være menighet her på dette stedet, med oppgavene å tjene Gud gjennom takk, bekjennelse, lovsang og vitnesbyrd, undervisning, fellesskaps-bygging og sosial innsats?” – Så får man bruke den tid det trengs for å finne lederen!

Altså:
For menigheten betyr annonsering at man pasifiseres, gir fra seg initiativet, ser på pastoren som funksjonær. Menigheten selv oppfatter seg som en sekulær forening. Akseptering av ordningen er egentlig en mistillit til at Herren leder sin menighet.
Et videre spørsmål blir hvilket syn vi har på pastortjenesten. Er han/ hun en funksjonær eller administrator, eller en leder med nådegaver som menigheten trenger i sin virksomhet?

Min oppfordring er at man fremdeles ser på menighetsmøtet som hjertet i menighetens virksomhet. Der kommer Guds folk sammen i bønn og samtale for å søke Guds vilje. Bare slik kan vi si ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet...” Det må vi fremdeles gjøre når det gjelder kall av pastor.