Nyheter og informasjon fra menighetsbladet

Første person entall
Jens-Petter Jørgensen

Vi sliter med et gedigent språkproblem i store deler av Kristen-Norge. I denne sammenheng tenker jeg ikke på de mange forskjellige åndelige dialektene våre, som ofte hindrer kommunikasjonen mellom de ulike kirkesamfunn og arbeidslag.

Det jeg er mest opptatt av for tiden er vår mangel på språk som kan avspeile vårt indre liv. Et språk som kan sette navn på våre følelser, tanker og erfaringer. På dette området er mange nesten språkløse. Kanskje det skyldes manglende kontakt innover? Eller rett og slett at det i mange miljøer ikke finnes modeller som kan vise andre verdien i og nødvendigheten av å snakke i første person entall?

Jeg blir overrasket og skremt når jeg møter mennesker som har levd i troen i mange år, og som ikke er i stand til å uttrykke med enkle ord hvordan den fungerer. Jeg opplever stadig i forbindelse med sjelesorg og forbønnshandlinger hvor strevsomt - for ikke å si umulig - det er for svært mange å sette navn på egne behov, lengsler og smerter. Enten generaliserer man så mye at det blir en flukt fra en selv og ens egen glede og strev. Eller så lar en hele samtalen handle om personer og hendelser der ute som jeg ikke har ansvar for.

Jeg lengter etter den dagen da vi begynner å dele liv med hverandre i første person entall: Jeg er så glad fordi...., jeg er redd fordi...., jeg gruer meg til...., jeg er sint på...., jeg blir lei meg når.... Det ville skape en helt ny nærhet og ærlighet i våre fellesskap. Kanskje det er på tide med et lite språkkurs i våre forsamlinger?

For Vårt Land 3. februar 1999.